“Halmstad nästa”, kom fra høyttaleren i toget. Mikkel åpnet øynene og tittet ut gjennom vinduet. Han strakk seg og kjekket klokken på høyre arm. Mikkel bar en Omega, en Omega som nå viste 13.55. Mikkel bar sin klokke på høyre arm, det gjorde at den var mer synlig og tildro seg oppmerksomhet. For Mikkel utstrålte en slik klokke måtehold, men samtidig eleganse, velstand og selvsikkerhet. Klokken var en 30-års presang fra Mikkels nå fraskilte kone. Han likte godt at den satt på armen og han tok den av seg et par ganger om dagen for å dra den opp. Om en liten time ville han være tilbake i Lund, 10 år etter at han tok eksamen ved Samhällsvetenskapliga faktultetet. Årene i Lund var noen av de beste Mikkel hadde hatt. Han flyttet for seg selv for første gang, og til utlandet attpåtil. Han møtte sin kone, som han fikk sønnen Brian sammen med, og han fullførte sin utdannelse sammen med noen mennesker som med tiden ble hans beste venner. Mikkel reiste tilbake til Norge etter endt studium, hans danskfødde kjæreste, Sidsel, ble med og de giftet seg noen år etterpå. Mikkel kom ifra Kristiansand og han ønsket å komme tilbake dit, noe som passet Sidsel fint som kom ifra Hirtshals, kun noen timer med ferge fra Kristiansand. Begge to kom til Lund tidlig på 90-tallet, og de møtte hverandre aller første dag. Hun studerte historie, og han økonomi. Grunnen til at Mikkel ønsket å studere i Sverige var hans mor som kom ifra Skåne, og fortalte så varmt om årene sine ved Lunds universitet i sekstiårene, og Mikkel angret aldri på at han dro dit. Lund ble med årene forvandlet til det fristed Mikkel alltid ønsket å gjenoppleve. Men det ble oftest med minnene. Første dag i Lund var det “nollning”, en særdeles barnslig foreteelse i Mikkel sine øyne, men mest gøy. Det barnslige bestod i at de alle sammen til sist sto nakne i fontenen i sentrum i boblende såpe, og Mikkel hjalp selvfølgelig Sidsel å få lagt et dekke av såpe over brystene hennes slik at de ikke skulle bli allemannseie. Med 6-7 øl i kroppen ble dette godt likt blant alle involverte og en “story” som fulgte med gjennom alle fire årene i Lund. Stories som ble fortalt om og om igjen, og det ble etterhvert noen med tanke på all den festivitas som 4 års studier ved universitetet bø på. Jocke ble også født med sølvskje i munn. Men penger viste seg å ikke alltid være lykke. Jocke møtte Sofie i Lund, bare noen måneder før eksamen. De reiste til Australia sammen og da Sofie hadde tre semestre igjen av sin jusutdannelse. Jocke og Sofie giftet seg i Sidney bare noen måneder etter at de kom dit. Noen fest ble det ikke for Sofie ønsket ikke det. Hun hadde allerede da fått vite at hun hadde kreft. Hun kjempet seg igjennom studiet ved siden av plagsomme behandlinger, og kun 8 måneder etter eksamen orket hun ikke lenger. Da bodde Jocke og hun i en leilighet i Lund som faren til Jocke hadde kjøpt for at det unge paret skulle få det de trengte rundt seg. Kun dager etter begravelsen flyttet Jocke ut, han leide en liten leilighet i Gøteborg og ventet på noe bedre. Han drakk mye og prøvde å gjenoppta kontakten med gamle venner i Gøteborg. Men han følte raskt at de menneskene han kalte venner før han kom til Lund ikke lenger var hans venner. Han begynte å studere filosofi ved Gøteborg universitet og besøkte stadig vekk hybelkjøkken med rødvinsflaske i hånd og diskuterte livet til frem på morgenen. I begynnelsen av 2003 var det nok og Jocke ble funnet på en fortauskant, full og svært nedkjølt en tidlig januarmorgen med kun en t-skjorte og dongeribokser. Jockes pappa steppet enn en gang inn og ordnet slik at Jocke kom på rehabilitering og psykiatrisk klinikk i Sveits. Etter et år flyttet han hjem til Sverige og inn til familien. I “nollegruppen” fantes Jocke, en Polo Ralph Lauren-bekledd ung man fra Askim utenfor Gøteborg, Arvid, en gårdsgutt som etter endt studium skulle hjem til Sørmland for å drive familiens 450 ha store gård med tilhørende industrifasiliteter og en omsetning på over 200 millioner. Så var det Nille, eller Anders Nilsson, som han egentlig het, som kun hadde et mål for øynene, å bli hot shot på Wall street i New York. Han kom ikke inn på Handels i Stockholm, noe han gremmet seg forferdelig over og fortalte gang på gang de første ukene i Lund at han var på reserveplass, men at noe ble feil slik at han kun kom inn på valg nummer 2. Etter en måned hørtes aldri noe mer om Handels. Da var gjengen så sammensveiset at det var vanskelig å tenke at det fantes noen andre alternativer. Mikkel husket alt dette som om det var igår. Etter at Sidsel tok ut skilsmisse for halvannet år siden ble det meste snudd på hodet for Mikkel. Det som skjedde før, ble viktigere enn det som komme skulle. Arvid hadde det meste. Han jobbet for faren sin på familiens gård og likte mest å være markedssjef. Når faren så gikk bort for 1,5 år siden begynte en tvist mellom arvingene til gården, og grunnen til det var det testamente faren hadde etterlatt. Arvid fikk en sum penger, men ikke bedriften. Faren ønsket istedenfor at Arvids yngre bror Petter skulle få ta over. Petter hadde ikke utdannelse, men hadde jobbet hardt i familiebedriften i mange år. Arvid følte at han ble skviset ut og har det siste året vært arbeidsledig og venter på arveoppgjør. Moren har tatt parti med Petter og Arvid ønsker kun å komme ut av det hele og begynne på nytt. Nille kom selvfølgelig til New York til tross for sin manglende Handelserfaring. Lund var godt nok for en som hadde bestemt seg. Han jobbet for Lehman brothers på Wall Street og tjente mye i slutten av 90-tallet. Men plutselig kom noen trege år og han fikk sparken. Han prøvde seg på flere mindre meglerfirmaer men i 2004 var pengene slutt og han reiste tilbake til Sverige. En meglerjobb på Nordea Markets ble til en meglersjefsjobb i SEB. Mye penger igjen og mye jobbing, til slutt orket ikke Nille med presset lenger og ringte til Mikkel med et annerledes forslag. Et forslag som resulterte i at Mikkel om noen få minutter skulle være i Lund igjen, etter 10 år. Nilles idé var å begynne på nytt, en idé som ble svært godt mottatt blant alle sammen. Dette skulle bli året som ting ble bedre igjen, året som ville gjenopplive studielivet slik det en gang var, ansvarsløst, gøy, hektisk og fullt av dameeskapader. “Lund nästa”, roper konduktøren, Lund neste, tenker Mikkel. Dette vil bli gøy! Vel innenfor døren til det som en gang var Jocke og Sofies leilighet satt Nille, Jocke og Arvid ved kjøkkenbordet. Mikkel kom inn i hallen, en hall som var smal og lang. Leiligheten hadde tre soverom, en stor stue, et lite kott og et kjøkken. Baderommet var større enn det Mikkel hadde i det gamle huset sitt i Kristiansand. Det var hvitmalte vegger og i stuen hengte et portrettbilde av Sofie, tatt av Jocke på en strand i Australia. Da Mikkel kom inn i kjøkkenet ble det klemming på gutters vis, stor hygge og et høyt lydnivå. Stemningen var slik den ofte er når en begynner en ferietur til Syden. Alle har store forventninger, man vet at det skal bli gøy og avslappende. Litt sånn følte de alle det, det hadde vært lite for mange ting som ikke var bra. Mikkel, som var den eneste barnefaren i selskapet, hadde lagt opp til å møte Brian minst en gang i måneden. Han hadde også fått det store soverommet slik at det gikk å ha besøk i helger og skoleferier. Hele gjengen hadde gjort opp et skjema for hvor og hva de skulle gjøre sammen, dette skulle bli akkurat så gøy som det en gang var. Det nye studieåret ville ende opp med deltakelse på den så berømte Karnevalen. Lundakarnevalen var ikke en lek, det var stor alvor knyttet til den, flere hundretusener av turister og studenter kom til Lund for dette arrangementet, en folkefest som gikk utenpå alt og som kun ble holdt hver fjerde år. 2010 var et karnevaleår, og karnevalen i 1998 satt fortsatt klistret i Mikkel sitt hode, som den store opplevelsen under studietiden. Etter Karnevalen var det bare Arvid som skulle fortsette med studiene. Han hadde kommet inn på doktorandstipend og hadde som mål å disputere innenfor effektiv økonomi på svenske gårder. Hans ambisjoner lå på utsiden av ham, og kunne han finne en måte å fortelle sin yngre bror en gang i fremtiden at han var bedre enn ham på noe, så ville det hjelpe å kunne legge til en doktortittel til navnet sitt. De hadde skrevet seg inn på Göteborgs nation, der Jocke var med fra begynnelsen, og der alle sammen brukte den meste av tiden sin under studiene. Mange ganger hadde de hengt sammen i baren på toppen, lyttet til jazzband eller andre musikalske opplevelser godt blandet sammen med flere glass rødvin. Kottet, som Arvid hadde gjort klart at han skulle bruke som værelse, ble akkurat nå brukt som vinkjeller. Fire kasser Masi, tre kasser Caselliero de Diablo, åtte flasker Rioja og noen flasker Riesling, til sist men ikke minst, to kasser André Brunel Chateau Neuf de Pape fra 1999 fylte nå rommet. Leiligheten hadde karakter av å kunne bli det hotteste stedet i Lund for 20-24 år gamle studiner ved siden av nasjonene. Guttene hadde sjarme, good looks og hadde betydelig mer penger enn vanlige studenter. Nille og Jocke hadde kommet ned noen dager før og installert et Bose Lifestyle 28 system, et 128″ lerret sammen med en projektor hadde blitt montert i stuen. De store vinduene ut mot torget kunne lett bli “spottet” fra fire etasjer ned. I Mikkels agenda stod å finne dørvakt til lørdager, det var planlagt forlengs. Guttene regnet kalt med å bli Lunds tøffinger, og alt skulle avsluttes med den kuleste mobilen på paraden på Karnevalen om litt mindre enn et år. Når de satt der i kjøkkenet føltes alt litt som før, til og med litt bedre. Mikkel kunne ikke la være å smile litt når han satt der og så på vennene som snakket og drakk Masi til noen svært dårlige svenske chips fra OLW med smak av rømme og løk. Første natten ble lang. Først ut på småtimene hadde guttene funnet frem dynetrekk og puter, alle samlet på noen madrasser i stuen. Ingen orket å tenke på om alt ble redet eller hvem som egentlig skulle sove hvor. Mikkel var først opp morgenen etterpå. Vant som barnefedre er til å stå opp tidlig. Han kunne ikke la være å tenke på Brian. Helt siden Sidsel flyttet sammen med Brian til København for et år siden har Mikkel vært et vrak i følge ham selv. Å savne et menneske så mye var han ikke i stand til å begripe selv. Savnet av Brian var så sterkt at selve skilsmissen med Sidsel ikke ble det traumaet han først hadde trott. Takket vare Norwegian var det mulig å fly fra og til København rimelig, men med hotellnetter, parkering etc. ble det både dyrt og slitsomt å være pendler med en nå fire år gammel sønn. Ideen med Lund ble en lettelse for Mikkel. Til tross for høye reisekostnader det siste året hadde Mikkel god økonomi. Jobben hans som markedssjef i et datafirma betalte godt, og etter skilsmissen tjente han litt penger på salget av boligen. Å flytte til Lund ble også en gjenforening med Mikkel sin mors familie. Hun hadde tre søstre som alle ble igjen i Skåne. En av dem bodde kun noen mil unna Lund og hadde allerede tilbudt Mikkel barnevakt ved behov. For Mikkel skulle denne seansen bli mye mer enn et tilbakeblikk i fordums dager, det skulle også bli en mulighet for ham å utvikle seg som far til Brian, gi Brian en riktig familie igjen, og muligens finne kjærligheten på nytt. Kjærlighet var noe Mikkel knyttet tett til Lund. Noe han også håpet skulle bidra positivt for Brian. En etter en våknet de andre guttene. Men etter en kort kaffepause i kjøkkenet var Mikkel alene i leiligheten igjen. Alle sammen hadde et eller annet ærend eller sin første forelesning. Mikkel hadde på planen å bruke uken til å kjøpe bøker, kjøpe nødvendigheter til huset, ta turen over til København og hente Brian for helgen, før første forelesning på mandag morgen kl. 08.00. Denne gangen var det økonomisk historie som var faget. Mikkel hadde alltid vært interessert i historie, men å lese om gamle konger på universitetet bli litt for mye syntes han og valgte istedenfor Keynes, Marx og Weber. I Mikkels verden fantes det veldig lite som hengte sammen akkurat nå. Å dra til Lund hadde av omverdenen blitt sett på som et plutselig og ikke gjennomtenkt påfunn og noe bare han kunne finne på. Mikkel trodde på stabilitet og trygghet før Sidsel fikk nok og reiste fra ham. Etterpå har Mikkel hatt følelsen av at hva han enn foretar seg blir det feil, hva han en mener å ønske en dag, vil være helt uaktuelt en annen. Å dra til Lund ble en mulighet å finne tilbake til stabiliteten, det vil si å oppta jakten på en ny kjæreste. Nå var dette ikke helt i trå med hva resten av guttegjengen hadde planlagt. For å si det milt var det egentlig strategien bak denne returen mest snakk om å få så mye sex, fest og moro i løpet av et år som mulig. Men så langt, ingen knuste hjerter og ingen slitsomme morgener i bakrus. Men eventyret var begynt. Toget over til København går raskt, kun 30 minutter fra Lund, over Øresundsbroen. Brian og Sidsel ventet på stasjon hånd i hånd. Brian hadde sin lille trillekoffert med Micke Mus på. Sidsel var alltid opptatt av at Brian skulle ha de rette klærne, og der sto han i en flott brun bukse, med en strikket brun genser med en skjorte under. Sidsel sa ha det til Brian, kikket opp på Mikkel og sa at hun ønsket at han vasket klærne før han kom tilbake på søndag kveld. Mikkel kunne ikke la være å tenke på hvordan det var før. Det gjorde han hver gang han møtte Sidsel. Mikkel fulgte Sidsel med blikket når hun gikk fra perrongen. Hun tok armen til en mann i sort jakke, hun sa noe og smilte. Mannen lo og kikket bakover mot Mikkel og Brian. Brian holdt en ny leke fremfor Mikkel og han sa raskt hvor fin den var. – Det var en fin leke Brian. Har du fått den fra mamma? – Ja, responderte Brian sjappt. – Hvem var han i sort jakke Brian? – Det er Mads. – Mads, hvem? fortsatte Mikkel. – Mammas kjæreste, svarte Brian og fulgte med Mikkel inn på toget med leken i ene hånden og Mikkels hånd i den andre. – Ok. Avsluttet Mikkel. Togturen over sundet gikk uten noen direkte samtale mellom Brian og Mikkel. Brian spurte om ting han så utenfor vinduet, ting som passerte raskt forbi. Mikkel svarte kun med korte setninger. Kvelden kom fort, Brian sov i Mikkels rom i nye leiligheten. De andre guttene satt i stuen og så på film. De hadde kjøpt inn et helt dvdbibliotek og hadde begynt studentlivet allerede på ordentlig. Flere vinflasker var åpnet og sto på bordet. To jenter, på maks 22 år satt i sofaen og deltok i guttesjargongen som oste i hele rommet. Mikkel satt på rommet i en stol og skrev. Lampen lyste med dovt lys over boken og Mikkel følte seg trett i øynene. Ved siden av seg lå en doktoravhandling under navnet Regional and Industrial Growth Patterns in the 20th century in Western Europe. Han skrev to ting i blokken sin, dels en liste over ting han ønsket å få til i løpet av året, dels begynnelsen av et filmmanus som han ønsket å skrive. Å skrive et filmmanus var også med på en av Mikkels lister. Lister var en måte for Mikkel å strukturere livet sitt. Han hadde lister overalt. Når han skulle reise et sted var selvfølgelig pakkelisten noe han måtte ha, handlelisten, listen over økonomien, listen for hva han skulle gjøre innen fem år, ti år, i livet osv. Listene forsvant ofte, men da skrev han en ny. Noen ting hadde han allerede gjort. Vært gift, fått barn, vært markedssjef, bodd i utlandet, etc. Men filmmanuset var fortsatt ikke ferdig. Han kikket over på Brian, som sov godt til tross for at det var første natten han sov over hos faren i den nye leiligheten. Brian hadde vært særdeles blid hele dagen, de andre guttene hadde likt å ha ham der. Huset hadde fått sin maskot. Mikkel leste mumlende fra sitt manus. Møte på statsministerens kontor kl. 23.43, torsdag den 26. januar. Statsministeren: – Jeg har nettopp fått beskjed om at Statfjord A er blitt beleiret av terrorister. Terroristene har opprinnelse fra Balkan i henhold til kystvakten. Johan, hva er din syn på saken. Johan (forsvarsminister Johan Hanevold): – Vi kan ikke forhandle med terrorister. Statfjord A har kun 3-5 år produksjon igjen. Uten å vite hva de krever må jeg si at skal vi slippe disse tingene i fremtiden bør vi sprenge hele plattformen i luften. Statsministeren: – Er ikke det litt vel drastisk. Hvor mange sivile er på plattformen. Johan: Maks 5 personer. Statsministeren: – Vi er en oljenasjon og dette er første gang vi har fått problemer av denne dimensjonen på nakken. Jeg vil snakke med forsvarssjefen og utenriksministeren. Vi tar 20 minutters pause og møtes igjen kl. 00.10. Jeg regner med at alle er her da. Vi må reagere raskt! Mikkel liker det han leser. Han ser det fremfor seg, med Christian Skolmen i hovedrollen som statsministeren og Aksel Henie forsvarsminister. Filmen skal avsluttes med at hele plattformen blir bombet av nye JSF fly fra norske flyvåpenet. En slik actionfilm har Norge aldri sett maken til, tenker Mikkel og fortsetter å skrive. Kanskje skal det kun bli en TV-film, tenker Mikkel når han legger ned pennen for å gå ut i kjøkkenet for å ta en cola. Nille roper ifra stuen. – Kom deg hit å hils på Susanne og Anna. Mikkel tar en cola i kjøleskapet og går inn i stuen. – Hva ser dere på, sier han ut i rommet. – Dark Knight, svarer Jocke. – Skitbra!, hever han ur seg. Anna ser opp mot Mikkel og reiser seg fra sofaen. Hej, sier hun når hun går forbi ham mot toalettet. Hei, svarer Mikkel, han går tilbake ut i kjøkkenet og kaster den tomme colaboksen. Anna kommer inn på kjøkkenet. – Han var veldig søt, sønnen din, sier hun. – Han er bra, svarer Mikkel. – Hvis du trenger barnvakt så kan jeg stille opp fortsetter Anna. -Gjerne det, svarer Mikkel. Det er vel en grei måte å tjene penger på som student også. Fortsetter han. – Jo, men jeg liker unger jeg, sier Anna. Kanskje kan du finne en annen barnevakt og så kan du og jeg gå ut en gang? Sier hun litt overraskende for Mikkel. – Gjerne det, sier han og fortsetter med en tørt – Nå må jeg nok gå å legge meg, blir tidlig i morgen, han våkner før åtte han ser du. – Ok, sier Anna. Vi snakkes. Mikkel føler seg litt dum. Plutselig, en av de første dagene i Lund, er det en jente som sjekker han opp. Rart tenker han før han sovner ved siden av Brian. Helgen forløp i rask takt og mandag morgen kom fortere enn Mikkel ønsket. Men det meste snudde raskt da Anna plutselig sto ved siden av ham ved forelesningssalen. – Hej, sa hun på sin søte, uskyldige væremåte. Anna var høy, sikkert 1,70, og hadde et skimmer i huden, hennes kinner var alltid røde og hun så rett og slett svært søt ut. Mikkel likte at hun var litt S-formet. Feminin, litt å ta i, men ikke for tykk for Mikkels smak. Hun var perfekt. Mikkel selv trenet flere ganger i uken, noe han begynte med etter skilsmissen. Før det hadde han ikke tid, men tid var noe han hadde plenty av etterpå. Tenk at alle de dagene som han følte at han ikke gjorde noe annet enn å levere i barnehagen, reise på jobb, hente i barnehagen, komme seg hjem, henge opp vinterklær, skor, genser, bukser, votter, lue, for å deretter lage mat samtidig som han underholdt Brian, spise, ta ut av oppvaskmaskinen, fylle på oppvaskmaskinen, bade Brian, se på barne-tv, børste tennene på Brian, på med pyjamas, synge god natt-sanger, lese bok og deretter få en time fri før han selv landet på sengen helt utmattet, de dagene var nå høydepunktene i livet hans. Men ettersom de dagene kun var to helger i måneden og to uker under ferien var det nå mye tid til trening og ettertanke. Alt for mye tid. Tenk om Anna kunne ta opp litt av all den tiden han hadde til overs. Anna hadde passert forlengs og Mikkel satt på første benk i vente på foreleser. Hele gjengen møttes på Lunds nasjon for middag og øl. Etter fire timer, seks Spitfire, fire snaps og en konjakk reiste seg Jocke opp, klatret opp på bordet og inviterte samtlige på nachspiel hjemme i leiligheten. Alle fire ble heltent og festen tok helt av. Over tretti personer ble med over gaten og festen pågikk til etter fem om morgenen. Dagen etter, like etter frokost ringte det på døren. Det var Anna. Mikkel åpner døren da de andre ikke hadde stått opp ennå. – Passer det med en date nå?, sier Anna. Hennes rosenrøde kinner ble litt rødere, og Mikkel skjønner at dette er noe hun ikke til vanlig gjør. Trolig har hun tenkt seg om flere ganger før hun gikk opp til døren og ringte på. Det smigret Mikkel å tenke på det, han likte det at hun var mer engasjert enn han, til tross for at han selv ikke kunne legge skjul på sin egen interesse. Nå trengte han ikke en gang å si noe om det, kun spille den kule pappaen med en 4-årig sønn. Er det kult det, tenkte han for seg selv før han svarte, -JA, selvfølgelig!, sier Mikkel og begynner å le litt nervøst. Mikkel gikk for å se bra ut blant damene. Men han var ikke en gutt som likte å sjekke damer. Hvis det skulle skje, da skulle det skje med realt med alkohol i blodet. Alle fire guttene i leiligheten hadde relativt enkelt å få damer i sin tid. Det var en av årsakene til hvorfor denne gjenforeningen hørtes ut som en så god idé for alle sammen. Draget på damene hadde for dem alle hvert meget bra i Lund av en eller annen anledning. Trolig for at studietiden inneholdt både store mengder alkohol og mange pene jenter i riktig alder. Lund gjorde guttene til flinke jegere og damene til gode trofeer. Ikke for at damene i Lund opptrådte som noen trofeer, for de visste også godt hvordan jakten foregikk fra eget ståsted. I den sammenhengen viste Annas tiltak seg som et utmerket eksempel på en jente som visste hvordan det skulle gjøres. Mikkel tok på seg jakken og fulgte med ut. Ingen av dem var noe særlig innstilt på å ta kommandoen over møtet, men det holdt godt med at det var ute sammen og gikk for at de begge skulle få følelsen av at det var en fin date og at de begge to likte selskapet de hadde. Luften var frisk til tross for at det bare var i begynnelsen av september. En hyggelig lunsj ble spist på en parkbenk og timene gikk raskt. Litt for åtte om kvelden kom Anna på at hun hadde lyst å gå på kino. Den ideen likte den svært romantiske Mikkel svært godt. Det hele endte selvfølgelig med klining og lite kjennskap til hva filmen handlet om. Anna var en meget behagelig person. Hun var ikke erfaren, på noen områder, men visste mye om mange ting. Mikkel likte å snakke med henne og i like måte var Anna fascinert av Mikkel og alt han hadde gjort. Til tross for Mikkels behov for struktur på mange områder, var han også en impulsiv person. Hans økonomiske situasjon gjorde også mange impulsive ting mulig. Han og Sidsel hadde reist mye sammen, noe Anna ikke hadde. Når Mikkel satt og fortalte om opplevelserike minner fra Firenze, Nathan Road i Hong Kong med alle sine kinesiske neonskilt mitt blant hundrevis av butikker som solgte alt mellom himmel og jord, havet utenfor Mombasa som var varmere enn luften ovenfor, om fiskerestaurantens fantastiske service i den lille skotske fiskerlandsbyen Strathclyde, om utsikten fra universitetsplassen i Moskva og om fiffens afternoon tea på Hotell Ritz i London følte Anna at hun reiste hun med. Mikkel var en flink forteller. Anna var en flink dagdrømmer. De hadde det rett og slett fint sammen. – Vil du følge med hjem, sier Mikkel på vei tilbake fra kinoen. – Nei takk. Men jeg har hatt en fin kveld, svarer Anna. Kysset før de skiltes åt var ikke lite het som på kinoen, men god nok. Mikkels analyse var raskt at Anna var litt ung og naiv, men et meget godt menneske, en som han likte og som om noen år ville bli mer erfaren og mindre naiv. Anna hadde aldri bodd over hos noen før, og ville heller ikke gjøre det før hun visste at hun var ordentlig forelsket. Slik hadde hun i hvert fall tenkt ut at det skulle være. Hun syntes Mikkel var spennende, litt annerledes enn hennes tidligere, jevnaldrende, kjærester, som hun hadde opplevd som snille, men litt barnslige. Anna gikk ut videregående med MVG i de fleste fag. Hun var basisversjonen av en meget skoleflinkt ung jente, med lite livserfaring. Så begges analyse av hverandre var nokså riktige. Men det Mikkel ikke visste var att Anna fortsatt søkte etter den første. Den første skulle nemlig ikke Anna bli kjæreste med, men Mikkel var helt uvitende om hvilken funksjon hans forhold til Anna skulle få, og det var Anna heller ikke helt klar på enn. Første elsker, eller mannen i hennes liv. For Anna hadde nemlig en idé om at før hun fant den hun ville gifte seg med måtte hun ha avklart den første elskeren. Så Annas dilemma var således en tøff nøtt å knekke. For hvis Mikkel var den rette, hvordan skulle hun da få løst den første delen av planen? Så mange kjekke gutter var det jo ikke i livet hennes. Dagene gikk og forelesning etter forelesning ble konsumert. Mikkel og Anna, Brian, Mikkel og Anna, Mikkel og Brian, alle møttes de regelmessig under høsten og vinteren. Mikkel og Anna ble kjærester til tross for Annas idé om den første, lykken var gjort for Mikkel og alt var bare bra. Planleggingen begynte på nytt og nå gjaldt planene for Anna også, noe hun ikke helt var med på, men hun jattet med når det kom på tale. Brians barnslige side kom frem i arbeidet med den store Karnevalmobilen. Denne skulle bygges som en stor fallossymbol og den ble tegnet av noen arkitektstudenter som hadde vært på flere av fellesskapets beryktede fester. Fester som beryktet på en positiv måte. Husverten hadde truet med å stoppe disse festene, men det var flere variabler som gjorde at det ikke gikk særlig bra for ham. Dels deltok han selv på flere fester, dels eide Jocke den største leiligheten i bygget og de fleste andre som bodde der var unge og likte litt liv og røre. Ut på vårparten var alt i orden foran eksamen, karneval, og Mikkels nye påfunn. Forlovelsen med Anna. Noe som skulle skje på selveste Karnevalen. Brian var mer sjelden på besøk i Lund, familien i Skåne hadde nesten ikke fått sett sin norske sønn. Mikkel var lykkeligere enn på lenge, men dessverre hadde hans fokus nå stilt seg inn alt for mye på den unge studinen som han egentlig ikke kjente tilstrekkelig godt for å kjøpe en ring til. Det var Jocke, Nille og Mikkel som hadde mest fokus på Karnevalen. Arvid prøvde mest å lese, men lyktes ikke særlig godt med det. Ut på vårparten hadde Arivd vært hjemme på gården en del og hver gang han returnerte til Lund føltes det som om han var nedstemt. Arvid skulle jo vise familien sin hvor god han egentlig var med denne doktorgraden. Men året hadde løpt ifra ham, han hadde ikke deltatt noe særlig på festene, vært fraværende og ikke delt noe særlig med de andre gutta. Nille levde sitt sorgløse liv slik han hadde planlagt det. Lund for ham var og ble en fest. Nå hadde han fått ihop det med en legestudent som han mente var et godt “prospect”. Hun likte hans risikovillighet, han likte hennes struktur, både på kropp og til sinns. Jocke hengte mye med Mikkel og Anna. De alle hadde blitt gode venner og ettersom Jocke som oftest var arrangøren bak fester, middager, kinokvelder etc. var han alltid der. Uten at det noen gang hadde gått opp for Mikkel, så hadde Jocke et svært godt øye til Anna og det var gjensidig. Jocke og Anna delte humor og interesse for film. Mikkels interesse for film var mer av arten at han skulle skrive et manus, og han visste hvor mye alle store hollywoodfilmer hadde dradd inn på kino og om de hadde fått Oscar eller ikke. Ingen av gutta var særlig opptatt av å se hverandres liv i denne leiligheten. Deres samhold var en produkt av tidligere erfaringer, det ble tatt for gitt hvem man var og hvordan man skulle være basert på roller de fire hadde tatt for over ti år siden. Vennskapen var der, men den ble ikke særlig mye sterkere, mye på grunn av at alle fire hadde ting de ønsket å ta tak i selv. En personlig coach hadde hatt hundrevis av fakturerbare timer fremfor seg hvis hun hadde satt sin fot i denne Leiligheten i Lund. Ingen av dem hadde tenkt noe spesielt over hva som ville skje etter dette året som nå var på vei mot sitt slutt. Mikkel skulle begynne å søke jobb etter eksamen, Jocke skulle bo kvar i leiligheten et tak til med Arvid som leieboer. Nille skulle flytte sammen med sin legestudent og ta noen flere fag. Den store dagen for Lundakarnevalen var et faktum. Festen skulle bli den aller beste av dem alle, leiligheten var designet til nattklubb og humøret hos de Jocke, Nille og Mikkel var på topp. Arvid hadde ikke syntes til under morgenen, men det ble ikke mye styr for det. Han kommer vel når han kommer. Når alt dro igang var allerede Mikkel og Nille i god form. Jocke skulle komme på mobilen litt senere. Det meste gikk bra denne dagen og festen hjemme i leiligheten tok av allerede før seks på ettermiddagen. Arvid var også sterkt igang og hadde allerede tømt en halv flaske 16 årig Lagavuhlin. Timene flyr og festen er som vanlig et minne for livet for noen av de unge studentene som har blitt invitert. Kl 3 våkner Mikkel i sengen sin, skriket er skjærende. Ute i hallen står flere mennesker og en jente hyler. Hun peker inn på Arvids rom, et rom som gutten hennes taklet opp døren til, tross for at døren var låst. Arvid hadde hengt seg fra taket. Mikkel prøvde å få oversikt, til tross for att promillen fortsatt gjorde ham ufokusert. Han så etter Nille, Jocke, Anna, ingen var der. Plutselig åpner Jocke døren og spør – Hva i helvete foregår? Ut ifra rommet kommer også Anna, kun kledd i et laken. Mikkel stopper opp mitt i kaoset, og stirrer på henne. Han husker ringen, og lurer på om han har gitt den til henne. Hun ser litt ned og gjemmer seg bak det gyldne håret sitt. Det er full styr i leiligheten og flere gråter og skriker, noen roper at man må ringe ambulanse. Mikkel snur seg og går inn på rommet sitt og legger seg på sengen. Han slås ut til tross for alt bråk. En stund senere står Jocke og Anna og rister i ham. Nille er også der nå. Men det eneste han ser for seg er Anna i sitt hvite laken, uten en tråd på kroppen under. Håpløsheten blir ikke bedre av at det er Jocke som har tatt henne ifra ham. Neste dag møter Mikkel Anna på en parkbenk. De sier ikke noe først. Anna bryter stillheten, og sier – Du lyttet nok ikke så mye til meg. – Betyr det at det er mitt feil, sier Mikkel. – Nei, men jeg vill ikke mer. Sier Anna. Mikkel reiser seg og går. Anna sitter igjen på benken.

En tekst av John-Erik Hassel

SecureSoft AS har siden det første produktet ble solgt i 2001 økt omsetningen med 7 000 ganger, noe som er helt fantastisk. Selskapet SecureSoft AS mottok sølvprisen for 2000-tallets Gazellebedrift i Norge. På kun ti år har Steinar Johansen bygget opp en verdensledende bedrift innen trygghetsalarmer med en omsetning på nær 1,2 milliarder i 2009, i hovedsak rundt produktet SoftSec^®. SoftSec^® har på kort tid blitt den heteste ”dingsen” bland ”the young and the beautiful”, årets julegave for alle over 40, og det eneste du trenger etter at du er blitt 60. SecureSoft AS har vokst med 200% i året de siste fem årene og dermed også gjort gründeren og styrelederen Steinar Johansen svært rik. Steinar utviklet første versjonen av trygghetslarmet SoftSec^® allerede som tenåring, gal etter dingser og en teknisk kompetanse som overgår de fleste spesialister innenfor mobilteknologi. I dag har SoftSec^® solgt i over 1 million eksemplarer i ti land. Steinar Johansen var grådig, selvsentrert og han visste svært mye om mobilteknologi. Det anla en personlighet som ikke alltid var særlig likt, og mange har gått ut av dørene til SecureSoft AS siden starten i 1999 og aldri kommet igjen. SoftSec^® ser ut som et armbåndsur, og plasseres også slik på eierens arm. På overdelen finnes en unik og patentert mikrokamera basert på teknologi fra 3Sixty Scandinavia i Sandvika, med 180 graders vidvinkel bak et polyesterfolieglass, som for øvrig er umulig å slå hull på. Ved raske rørelser, kraftige påkjenninger på legemet til eieren eller ved unormalt høy puls tas seks bilder per sekund totalt 60 bilder på ti sekunder. Disse bildene blir sendt over til sikkerhetsavdelingen på SecureSoft AS innen 15 minutter fra hendelsen for kontroll. Innen 30 minutt fra at bildene er kommet til SecureSoft AS skal politiets nyopprettede avdeling for gransking av SoftSec^®-bilder ha fått bildene. D v s 45 minutter etter en hendelse skal offerets bilder være i hendene til politiet, slik at jakten på gjerningsmenn kan påbegynnes. Dette samarbeidet mellom SecureSoft AS og politiet ble opprettet allerede i 2002 som et prøveprosjekt. I 2006 ble det inngått en avtale med Interpool og nå vurder også FBI samarbeid med SecureSoft AS. Fra lille Norge.  Samarbeidet med politiet har selvfølgelig vært en av suksessfaktorene til SecureSoft AS. Men for å være et firma som var på randen til konkurs i 2001, så har det gått over forventning, mye takket være Steinar Johansens gjerrighet og selvforherligelse.

I 2001 ringte Steinar sin tidligere veileder på NTNU, Johannes Dybdahl. Steinar klarte seg aldri forbi andre året i Trondheim, men hans veileder i et av kursene, UMTS radio frekvens II, var så overbevist over at Steinar ville lykkes, at Steinar ikke hadde noen skrupler for å ringe ham når han trengte ham. Johannes ble overtalt å gå inn med en million i Steinars nye selskap, også gamle tante Marianne fra Ängelholm ble med på prosjektet. Johannes grunnet sin klokketro på Steinars kompetanse innenfor mobilteknologi, Marianne grunnet dårlig samvittighet for sin norske slekt som aldri ble med på den tradisjonelle midtsommerfeiringen ved gården i Skåne etter at Steinars mor, Mariannes yngre søster, døde allerede 35 år gammel i kreft. Steinars mor kom fra en rik svensk familie med en stor gård i sør Sverige. Hun var yngst av seks, tre gutter og tre jenter. Familien likte aldri hennes valg å flytte til Norge allerede som 20-åring for å gifte seg med Steinar sin far som hun hadde møtt på en reise i Danmark. Det var moren sine penger som i sin tid kjøpte huset i Bygdøynesveien. Huset fra 1931 kostet familien 150.000,- i 1968, kun ti år før moren døde i 1978, da Steinar bare var 1 år gammel. Etter den tid ble aldri det snakket særlig mye om den svenske grenen av familien. Steinars oppvekst var tydelig preget av farens håpløse og selvpålagte jobbing for å strekke til, og selvfølgelig fraværet av moren. Så i 2005 når faren gikk bort kun 63 år gammel, var Steinar den eneste som hadde penger til å kjøpe de to eldre søsknene ut. En storstilt affære der Steinar bladde opp ni millioner for huskjøpet og deretter seks millioner på oppussing. En innredningsarkitekt sies å ha blitt millionær på oppdraget, for smak det har ikke Steinar Johansen. Bøkene i Steinars bibliotek er lest, men ikke av Steinar selv. De kjøpte nemlig innredningsarkitekten opp på diverse antikvariater i Oslo for ca 30.000,- og deretter solgte dem til Steinar for over 200.000,-. Dette visste Steinar lite om til tross for lite hyggelige rykter, men Steinar var like blid. Han likte godt sitt Bibliotek, og der møtte han ofte sjefene sine til en single malt whisky etter normal arbeidstid. For var det noe Steinar likte, så var det gode middager og god whisky. Da Steinar kjøpte huset av fatterens dødsbo skjønte hans åtte år eldre søster Iris, hva som holdt på å skje, og hun forhandlet frem en etter Steinars mål sjenerøs avtale om en aksjepost i tillegg til penger, noe hun kan være svært glad for i dag. Penger har også medført at familiens gjenforening med sin svenske gren ikke heller har blitt enklere etter det at tante Mariannes andel av SecureSoft AS nå har en verdi på nær 275 millioner og skaper en meget vanskelig situasjon da hun nå er blitt 77 år og fått Alzheimers. Alle sammen med navnet Duvfe og selvfølgelig også Steinar Johansen er godt forberedt på en lang prosess og dyre advokater når den tid kommer. Steinar vil ikke ha noen nye slektninger inn i selskapet. Mariannes eierpost i SecureSoft AS er nemlig de eneste pengene innenfor familien Dufve som det går å få tak i ettersom gården i Skåne med en verdi til over 50 millioner nå eies av en stiftelse, og de penger som en gang fantes nå er utdelt til, og brukt av, diverse slektninger i mange ledd inkludert Steinar selv.

Steinar startet SecureSoft AS med svenske penger fra arvet fra sin mor, det var penger han og hans to søsken fikk fra sin svenske familie å ta i bruk etter de fylt 21 år. Faren fikk aldri noe og derfor trengtes en gjennomgående oppussing av huset i Bygdøynesveien langt før 2005 da han dog. Steinars penger var imidlertid slut allerede i 2001 og når han fikk tilbudet fra Invik Invest AS og Oppdal Invest AS om å selge 32% av SecureSoft AS for til sammen over 30 millioner kom i 2005, var det aldri noen diskusjon. Det ville gjøre det mulig for ham å eie og pusset opp huset moren hans en gang ble så forelsket i. Det lå mye følelser i denne affæren, men også utrolig prestisje. Lille Steinar, kun 28 år gammel, kjøper ut de eldre søsknene. Salget av nær en tredjedel av selskapet skulle i tillegg sikre fremtidig innskudd av kapital i bedriften. Men for første gang viste seg Steinar å ha for lite tro på seg selv. Hadde han ikke solgt hadde nemlig Steinar hatt en papirformue på over 2,7 milliarder i dag, i motsetning til de mer beskjedne 1,4 milliardene Dagens Næringsliv vurderte ham til i januar. Dette var noe Steinar ikke likte å tenke på. Men det var også effektiv bensin for å få Steinar til å ta noen nye grep for å bli ennå rikere. Grep som ville vise seg være svært farlige.

Kapitel 1

-          Ni hundre tretti tusen er hva jeg betaler, ok? Steinar ser rakt inn i øynene på selgeren som samtidig velger å se ned. – Ok. Bra, responderer Steinar. En Porsche 911 Carrera fra 2007 har presis byttet hånd fra Tyske biler AS til SecureSoft AS gründer og hovedeier Steinar Johansen, nær 150.000 lavere enn normal markedspris. Steinar har ikke stil, men Porsche liker han mer enn noe, han har fire stykker fra før. Å ikke ha stil eller å kjøpe mange Porsche medfører dog ikke at han er en dårlig forretningsmann, for ingen kan si det om en mann med 1.100 ansatte i et av Norges ”hotteste” selskaper som i år passerer over 1 million solgte SoftSec^® i ti land. Steinar kjører raskt i vei med sin nye bil, 0-100 på 4,9 sekunder. Han veier ikke for en sølvfarget Toyota som kommer fra høyre og blir nødt til å bråbremse. Telefonen ringer og Steinar svarer direkte. Han bruker ikke handsfree, men kjører E18 forbi Bygdøylokket i 115 km/h.

-          Steinar!

-          Hei, det er Olav, tallene fra Danmark viser at vi øker med 48% fra forrige kvartal.

-          Utmerket, sier Steinar.

-          Jeg vil satse 10 millioner på en kampanje i Danmark, fortsetter Olav.

-          10 millioner, det er sprøtt, vi har aldri trengt å investere så mye i markedsføring, sier Steinar.

-          Vi har et potensial å mangedoble omsetningen hvis vi gjør de rette tingene nå. Det er nå vi har mulighet.

-          Jeg vill heller få de ti millionene på kontoen min, sier Steinar. Hvordan kan vi gjøre disse tingene rimeligere? Jeg liker ikke å bruke penger på konsulenter som kun sier at vi skal gjøre ting som er blitt gjort ti ganger før. Vi må få PR, PR er mye bedre.

-          Jeg kan ordne det hvis du heller ønsker å bruke pengene på den måten.

-          Jeg må tenke litt på det. PR koster ikke så mye og er mye bedre. Ti millioner er litt drøyt, synes du ikke det selv? Du er Administrerende direktør, legg frem en plan til neste styremøte så får vi se hva som skjer.

Steinar elsker PR. Da får han se seg selv i avisen, og han mener bestemt at det er måten å gjøre det på. Så når han sier til Olav at han skal legge det frem på neste styremøte, vet Olav allerede at han har tapt. Problemet for Olav er at han i 2005, sa opp som toppleder i Microsoft etter overtalelse fra Invik Invest AS, og inngikk en lukrativ avtale om å bli Administrerende direktør i SecureSoft AS der han fikk aksjer tilsvarende 6,67% av firmaet, ikke visste at det egentlig innebærer å være sekretær til Steinar. Olav, som siden den gang har jobbet for å få SecureSoft AS børsnotert, noe som trolig skjer i 2010 etter påtrykninger også fra andre eiere, vil kunne selge seg ut å tjene over 275 millioner når han slutter. Og han vil slutte, på dagen da SecureSoft AS når børsen.

Steinar parkerer Porschen fremfor inngangsdøren til det nybygde futuristiske kontoret på Rosenholm. Han går inn i lobbyen og roper – Hei Anders, til resepsjonisten, når han går over dørstokken. – Kan du printe tallene for Q2 som Olav sendte i morges?

Han fortsetter til sitt hjørnekontor i tredje etasje og setter seg ved pulten uten å lytte til om Anders sa noe i det hele tatt. Han logger seg inn med sitt vanlige passord ”millionær” på serveren og åpner opp Firefox for å sjekke børskursene på internett. Han eier ikke noe særlig utøver aksjene i SecureSoft AS, men liker å føle seg som en finanshai. Et ord han så snart han ser det i en artikkel gir 100% oppmerksomhet. Han ser ut av vinduet og spretter plutselig opp av stolen. Vel ute i lobbyen spør han Anne som står i resepsjonen om Olav er inne. Olavs kontor er åpent og tomt, han legger igjen et notat på pulten. ”Middag hjemme hos med kl. 20.00. Ta med Arne og Gunnar.” Han ringer Anne så snart han er i bilen igjen og spør om hun kan jobbe over. Han trenger henne hjemme om 1 time. Hun irriterer seg som vanlig over at han ikke spør henne på kontoret og gir henne lift, men tar nøler samtidig ikke med å ringe en taxi på firmaets regning. Hun er marketing director i SecureSoft AS, men jobber like mye med servering og oppvask hjemme hos Steinar som med brand management. Steinar liker ikke reklame, men er opptatt av at noen som ”kan design” jobber med logo og hjemmesider. Hadde Anne visst dette i 2006 når hun tok jobben hadde hun gjerne blitt i JKL. Men Anne er av den sorten at hun er redd for hva neste arbeidsgiver sier om hun slutter før det har gått tre år. Noe som selvfølgelig gjør det fortjent at hun tar en taxi til Bygdøynesveien for å jobbe i kjøkkenet, ettersom det trolig burde være verre for en marketing director enn å bytte jobb ofte.

En middag der sjefer i SecureSoft AS møtes er som oftest en forestilling i selvgodhet, gjerrighet og forakt for andre enn dem selv. Ikke det at sjefer generelt er av denne sorten men diskusjonsevnen etter et par glass dyr Chablis og single malt whisky av merket Oban tenderer til å bli på et lavere nivå enn rundt styrebordet på kontoret. Valget av Oban som hus whisky hos Steinar Johansen er ikke vanskeligere enn at han en gang reiste til Glasgow med Ryan Air sammen med noen kompiser for å gå på whiskykurs. Det sluttet med et besøk i Oban noen mil nord fra Glasgow og deretter er det favoritten. Den må være 17 år og koste mye penger, men ellers er det i linje med Steinars vanlige ide om at en ting blir så bra som man selv beskriver den. Derfor gikk han under navnet ”2,5 gangeren” under årene i Trondheim. Ingen trodde på Steinars vanvittige historier, men mente at han alltid la til for å få dem til å høres bedre ut. Men med årene hadde Steinar blitt mer troverdig. Også grunnet resultatene han viste til. Nå lyktes han som oftest med å overtale de fleste til de mest utrolige ting. Middagen varte til kl. 23.30, det var en hyggelig middag med mye å drikke, høy samtaletone og mange skratt. Arne ringte etter en taxi.

–         Gunnar, skal du ikke samme vei som meg?

–         Jo, då!

–         Ok, taxien er her om fem minutter.

–         Bli litt til Olav, sier Steinar.

–         Ok, svarer han kort.

Steinar fyller på whiskyglassene og de to går opp i biblioteket når de andre drar hjemover.

–         Det har vært hyggelig i kveld, ikke sant, sier Steinar.

–         Jo, virkelig. Arne og Gunnar er bra karer.

–         Kan vi stole 100% på dem? Spør Steinar.

–         Ja, det mener jeg at vi kan.

–         Olav, jeg har en idé. Når det gjelder PR. Jeg vill ha tak i noen vi kan stole på til 100% som skal hjelpe oss å bli tre ganger så store som i dag, på meget kort tid. Perfekt om vi skal på børs.

–         Hva mener du?

–         Du vet, sist uke leste du at trygghetslarm er overdrevet og at det slett ikke er så farlig å være ute som mange tror.

–         Ja.

–         Kan vi ikke hjelpe statistikken litt?

–         Hva mener du?

–         Vi leier noen til å skremme folk litt.

–         ”Hvert du skremt nå?” He, he, he.

–         Akkurat.

–         Ideen er god, men hvordan skal vi få dette til?

–         Vi må få tak i noen som liker å få noen ekstra tusenlapper for en enkel jobb. Hvor får man tak i slike folk? Oslo S?

–         Skal vi kunne stole på dem 100% vet jeg ikke om det er riktig plass. Jeg har jo en halvbror, Robert, han er arbeidsløs om ting ikke har forandret seg siden sist uke.

–         Utmerket. Sier Steinar. Ring ham.

–         Nå? Svarer Olav.

–         Ja. Ting må skje raskt, fortsetter Steinar.

–         Men må vi ikke tenke litt på dette her? Sier Olav.

–         Jeg vet at jeg har rett, PR er tingen, avslutter Steinar.

Olav ringer Robert og etter en kort samtale sier Olav til Steinar. – Han er med. For fem tusen. Steinar nikker.

-          Jeg drar nå, sier Olav. Er Anne kvar?

-          Jeg tror det, sjekk i kjøkkenet, sier Steinar.

-          Ok. Hun får kjøre meg. Jeg sa til Robert å komme hit i morgen for å hente pengene. Er det ok?

-          Ja, det får det vel være. Ingen må vite noe om dette her. Hør hva jeg sier Olav, fortsetter Steinar.

-          Neida, Robert er ok, svarer Olav.

Anne og Olav drar av sted og Steinar går opp i biblioteket igjen. Han setter på Gladiator på storskjermen og tar frem en sigar. Han fyller opp glasset sitt med det siste i whiskyflasken og setter seg godt til rette i stolen. Etter en times tid, straks etter klokken 01.30 banker det på døren. Steinar halvsover. Det er tidig lørdag morgen, hvem kan dette være. Bevæpnet med en brevåpner rangler Steinar nedfor trappen og ut i hallen. Han prøver å se gjennom vinduet i døren, men det er mørkt og det regner ute. – Hvem er det, sier Steinar med høy og sterk stemme. – Robert, Olavs bror, sier Robert. – Ok, jeg åpner, svarer Steinar.

-          Hva fan gjør du her nå, sier Steinar. Du skulle jo komme i morgen.

-          Jeg skal ha 100.000 av deg nå, sier Robert.

-          Hva snakker du om? Fem tusen er avtalt.

-          Ikke for mord, responderer Robert.

-          Hva fan snakker du om? Gjentar seg Steinar.

-          Du bør nok ringe SecureSoft innen ti minutter om du ikke vil at bildene skal gå til politiet.

-          Hvilke bilder? Sier Steinar.

-          De av meg, når jeg dreper en jente, sier Robert tørt.

-          Hva fan snakker du om? Sier Steinar for tredje gang. Tydelig beruset.

-          Ta telefon, ring SecureSoft, si at de ikke sender videre bildet av meg når jeg dreper en jente i slottsparken kl. 01.12. Jeg håper for fan at ingen så meg kjøre hit, jeg må ha kjørt i 140.

-          Steinar skjerper seg. Han har klart oppfattet meldingen og tar opp telefonen.

-          SecureSoft support, hva kan jeg hjelpe deg med? Sier en stemme i telefonen.

-          Hei, la meg snakke med Torvald, sier Steinar. Torvald er nattesjefen på SecureSoft. Han tjener 1,4 millioner i året og kjører Audi Q7. Hele sikkerheten til SecureSoft er bygget opp rundt denne 44 år gamle, tidligere spesialetterforskeren ved Kripos, som fant det private næringslivet mer lukrativt enn den gamle politijobben.

-          Torvald for fan. Det er Steinar. Du må ordne noe for meg.

-          Ok. Sier Torvald.

-          Mellom kl. 01.10 og kl. 01.30 skal det ha kommet inn bilder på en mannlig gjerningsmann i 40-årene som tar en jente av dage. Pulsmåleren bør vise null ti sekunder etter hendelsen. Hun skal ha vært i 30-årene. Ta de bildene vekk nå.

-          Jeg sjekker med en gang.

-          Oj, oj, oj, 01.22 har vi registrert 62 bilder fra Sandra Liens SoftSec. Dette var voldsomme bilder Steinar. Skal jeg slette dem?

-          Ja. NÅ.

-          Ok. Done. Sier Torvald. Hva dreier det seg om? Fortsetter han. – Du vet at dette er ulovlig i henhold til avtalen vår med politiet.

Steinar sier med stoisk ro i stemmen, – Da husker du ikke hva du pleide å gjøre i begynnelsen, når bildene var i for dårlig kvalitet.

-          Hva får jeg for dette da Steinar? Sier Torvald.

-          Hva vil du ha?

-          En million.

-          Ha, ha. Ler Steinar. 750, ok? Men ikke et ord til noen.

-          Deal, svarer Torvald.

-          Jeg er glad jeg ringer deg ofte om natten Torvald, ellers kunne denne samtalen bli ille brukt i en rettssak mot oss, sier Steinar tørt.

-          Ikke tenk på det Steinar, sier Torvald. Dette får ikke noen oss i fengsel for.

Steinar vender seg til Robert som sitter i Chesterfieldstolen i hallen med bløte klær. – Nå er det ur verden. Ikke tenk mer på det. Jeg skal hente fem tusen til deg.

-          Jeg skal ha 100 000,- sier Robert med kjølig stemme.

-          Truer du meg, fortsetter Steinar.

-          Det er ikke så enkelt Steinar, sier Robert. Du vet noe som jeg ikke vet.

-          Hva snakker du om sier Steinar.

-          Du vet hva det vil si å være trygg, responderer Robert.

-          Trygg. Trenger du penger for å føle deg trygg?

-          Nei, jeg vil ha betalt for at ni i SecureSoft bruker deres ekle kynisme og selger sine dingser til mennesker som meg. Som føler seg utrygge.

-          Du bruker jo ikke SoftSec^®.

-          Nei, men jeg er ikke trygg, sier Robert med en noe nervøs stemme.

-          Du er kanskje ikke trygg, men du er gal, sier Steinar og hånler.

-          Nå gikk prisen opp til en million!

-          For hva? Steinar viser Robert veien ut.

-          For hver uke som går uten at jeg har fått mine penger vil et menneske dø, bestilt av SecureSoft ASA.

-          AS, retter Steinar.

-          Du vil ikke overleve dette Steinar, roper Robert på vei ut ifra Bygdøynesvillaen.

Steinar tar opp telefon. Han holder den litt mot munnen sin og lukker sine øyner. Deretter taster han nummeret til Olav. Han legger på, setter seg i stolen i hallen og sovner etter litt.

Samtidig på andre siden byen har Olav vanskelig for å sovne. Hans kone Aase som sover rolig inntil ham, ga han huden full når han kom hjem. Nå få du se til å komme deg vekk fra dette selskapet med pengene dine, var det siste hun sa for hun sovnet. Olav går ned i kjøkkenet, tar et glass med vann. Han tar opp telefon og ringer til Steinar, flere signaler før Steinar svarer.

-          Jeg har akkurat sovnet. Måtte du ringe nå, sier Steinar, vel vitende at han for kun noen minutter siden hadde tenkt å ringe Olav.

-          Visste du noe om Roberts planer? Sier Steinar.

-          Nei, hvilke planer? Sier Olav, litt overrasket over at det er Steinar som tar kommandoen i samtalen. Olav hadde egentlig planen å ringe å si hva han virkelig syntes og at han ville si opp.

-          Du må nok kommer over, avslutter Steinar og legger på røret.

-          Nå, ok, sier Olav til lyden av opptattsignalet.

Aase kommer ned i kjøkkenet.

-          Hva nå, sier hun.

-          Jeg drar over til Steinar. Skal si opp.

-          Nå, sier Aase.

-          Jeg må få det ut av systemet, sier Olav.

-          Ok, sier Aase, smiler litt og høyner øyebrynet sitt, vender om og går til sengs igjen. Litt stolt over at mannen sin endelig gjør noe med situasjonen sin.

Steinar sitter fortsatt i lenestolen sin, han begynner å skjelve på hånden og tar til tårene. Steinar er litt overasket selv over tårene, han ser seg selv som et følelsesfritt menneske når det gjelder business. For han mener oppriktig at dette er business. Sandra Lien er ikke en person Steinar tyr en tanke. Han er nå mest opptatt av å komme seg ut av dette uten å miste penger og selskap. Han ringer til Anne. Hun sover selvfølgelig, men etter kort overtalelse sitter hun atter i en taxi på vei til Bygdøynesveien. For det forholder seg også så pent at Anne ikke heller kan si ifra til sjefen når han trenger henne på andre områder. Sist var verdien ca 24.000,- i form av en klokke fra Omega. Annes uskyldige vesen og diplomatiske evner passer Steinar godt. Ingen kan tro at det finnes en gnist mellom dem. Anne kommer før Olav til tross for Olavs 10 minutters forsprang. Anne, sier Steinar. Hadde du blitt med meg hvis jeg var nødt å dra fra Norge? Frier du til meg, sier Anne, midt på natten? Må du flytte?, fortsetter hun. Nei, sier Steinar. Takk for at du kom. Olav kommer forbi en tur så du kan bare gå opp å legge deg før meg.

-          Kommer Olav nå? Klokken er 3 på morgenen. Sier Anne. Hva driver du med? Ringer du folk om natten.

-          Han ringte meg, opp og legg deg du, sier Steinar.

Olavs bil stopper ved grinden. Det har sluttet å regne. Olav går ut og åpner, kjører inn bilen på den asfalterte biloppstillingsplassen. Han stenger grinden, låser bilen og går opp mot huset. Steinar har lukket opp døren for ham og gått inn i kjøkkenet for å ta opp en flaske vin.

-          Robert skremte ikke noen i kveld. Sier Steinar.

-          Er det grunnen til at du ville jeg skulle komme over, sier Olav.

-          Han drepte en jente. Bestilt av oss i følge han selv. Hva sa du til ham når du ringte?

-          Fy fan. Jeg visste at dette skulle gå skeis, sier Olav. Han er synlig stresset og blir noe hissig.

-          Ta det rolig nå Olav, sier Steinar og prøver å roe ned Olav.

Anne kommer ned fra trappen. – Hva har skjedd, sier hun. – Jeg sier opp nå Steinar, sier Olav. Nei, sier Steinar, du sier ikke opp. Han snur seg till Anne: Gå du opp igjen Anne. Siden retter han blikket til Olav. Broren din har drept en jente. Ikke jeg. Olav er tydelig opprørt.

-          Nå tar du det med ro Olav. Du ringte meg klokken 03.00 om natten, samme natt som broren din drepte en jente. Om du vil komme deg ut av dette må du få Robert å slutte opp med truslene, ta imot pengene vi har lovet ham og deretter komme seg vekk, sier Steinar. Vi må betale ham nok slik at vi får slutt på dette, fortsetter han. Torvald er kjøpt og betalt. Noen bilder fra drapet vil ikke komme ut. Hvis politiet kommer til oss må det bare være slett spill. Ur meg får de ikke noe. Robert må tystes. Du er sjefen nå, du er den eneste dette kan knyttes til i dette selskapet, sier Steinar med truende stemme.

-          Har dere drept en jente, sier Anne som fortsatt står i trappen.

-          Ingen har drept noen, Olav har bare noe han må rette opp i, sier Steinar rettet til hvem som måtte lytte.

Olav sier ikke noe mer. Han går med raske skritt ut til bilen før han egentlig hører Steinar si noe om Robert. Dette stresset Olav opp skikkelig. Er det noe Steinar har lært om ledelse er det at jo mer leder han er, jo mer lar hans undersåter seg ble ledet. I kveld brukte han den ledelsesfilosofien. Det var ikke noe han trengte å presse frem, det bare kom av seg selv. Steinar leser ikke mye til hverdags, men noen ganger blar han igjennom en avis. En gang leste han en artikkel om pastoren i Knutby. Av alle ting som skjedde der var Steinar imponert over at menigheten til pastoren økte i størrelse etter avsløringene om drap, vold og seksovergrep. Det Steinar ble fasinert av var at jo mer overdreven hans ledelsesmetoder var overfor sine medarbeidere, jo mer opplevde han fremgang som leder. Hans ledelsesteknikker var noe medfødt. For på det området var ikke Steinar særlig utdannet.

Olav var en mer empatisk lagd person. I Steinars øyne, en svakere person. Derfor klarte Olav ikke å stå opp imot Steinar. Og hans empatiske sider la ham heller ikke gjøre noe mot sin egen halvbror.

Olav kjører over Bygdøylokket innover mot sentrum. Hva fan skal Aase si? Spør han seg selv med lav stemme. Hun vil ikke akseptere en blek løgn, dette vil ikke gå bra. Hvor dum kan en bli!, roper han ut. Hvorfor i huleste sluttet jeg på Microsoft? Han rister på hodet sitt og føler seg mer og mer opphisset. – Hva har jeg på den djevelen? (rettet mot Steinar), Nei, jeg må få ut pengene mine, sier han til seg selv. Fan hva skal jeg gjøre?, avslutter hans monolog til seg selv. Jeg må få sove, mumler han og kjører forbi avfarten til Nordstrand og fortsetter på E18 ned gjennom Østfold.

Olav har en sønn fra før, Aase er hans kone nummer to. Kontakten med sønnen er fraværende da Aase, som for øvrig styrer friskt i hjemmet, mener at Olav skal fokusere på karrieren sin. Aase så tidlig en mulighet for at Olav skulle tjene penger, han hadde fint jobb, fint hus på Nordstrand, hytte på Hvaler og så kjørte han Mercedes. Etter Olavs bytte til SecureSoft AS ble muligheten å tjene penger ennå større og siden dagen da Olav signerte avtalen om aksjer er penger i stort sett det eneste Aase og Olav snakker om sammen. Noen barn har aldri Aase ønsket seg. Babyen er istedenfor en aksjepost på 6,67% av SecureSoft AS, som Olav nå føler er på vei å renne ut av hendene hans. Blir han tatt for medvirkning til drap er dette over. Aase vil drepe ham. Olav kjører forbi Mosseporten i 130 kmh på vie mot Hvaler. Arvehytten er et fantastisk sted med utsikt til Sverige. Det er ikke Olav å ta tyren ved hornene, Robert får vente noen dager. Han stopper ved Rygge og tar frem mobilen.

Ny sms:

Til: 48439488

Jeg ringer deg i morgen. Hold deg innendørs.

Ny sms:

Til: Aase

Steinar sendte meg til Danmark. Ringer deg i morgen. /Olav

Ny sms:

Til: Steinar

Jeg tar noen dager fri. Ringer i morgen. /Olav

Prikk klokken 11.00 er Steinar på kontoret. Like opplagt som vanlig. Han plukker opp avisen i resepsjonen og sier god morgen. God morgen sier Anders og legger til: – Politiet er her. De venter i møterom 2.

-          Ok, sier Steinar. Jeg får sjekke hva de vil da, fortsetter han.

-          God morgen herr konstabel, sier Steinar når han åpner døren til møterommet leende. – God formiddag sier politimannen. Nå Bernt, sier Steinar, hva kan jeg gjøre for deg? Bør jeg snakke med min advokat? Spør Steinar. Vi er ikke i USA nå, sier Bernt og ler. Jeg ønsker bare å få sjekket en SoftSec^® som vi fikk inn i går i sammenheng med en hendelse. Ok, sier Steinar. Vent et øyeblikk. Steinar trykker på intercomen for å snakke med Anders. Anders, roper han. Ja, svarer Anders i andre enden. Kan du ringe til Torvald på teknisk og si at Bernt vil teste en SoftSec^®.. Ok, svarer Anders. Da kan du snakke med Torvald, sier Steinar litt avvisende til Bernt. Takk, sier han og går ut gjennom døren. Han stopper opp i døren og spør Steinar. – Lurer du ikke på hvorfor jeg kom? – Du sa at ni ønsket å sjekke en SoftSec^® og det skal du få gjøre. Det er stadig vekk noen som er i stykker. – Skal du med på fotball til helgen? Treretters middag og alt, sier Steinar. – Jeg kommer nok jeg, mumler Bernt på veien ut.

Steinar smiler og fortsetter med litt papirarbeid som ligger foran ham. Steinar bruker mye penger på å smøre de han trenger. Men han er forsiktig med å bruke firmaets penger, han tar ut en bonus i ny og ne som han bruker på noen svært viktige kontakter. Skattetaten prøver seg ikke hvis skatt og arbeidsgiveravgift er betalt på smøringen. Rart, men faktisk sant. Steinar bruker i overkant av 200.000,- i året på avansert smøring. Bernt har nytt godt av Steinars sjenerøsitet. I 2006 brukte Steinar over 80.000,- for en tre dagers tur til Tyskland for å se fotball-VM. Bernt var med som god venn av Steinar, at han også er ansvarlig for Kripos SoftSec-avdeling trengte ingen å vite som deltok på turen ettersom reisen var privat og betalt av private midler. To andre nære bekjente til Steinar var med. Bernt Vestby var 52 år og orket ikke være lovens mest fremstormende vekter. Han hadde jobbet i nær 30 år og var på vei mot statspensjon. På middagene i Bygdøynesveien var Bernt også ofte deltaker. Han kjente både Steinar og Olav godt.

-          Steinar, roper Anders på intercomen.

-          Ja?

-          Politiet vil snakke med deg.

-          Ok, igjen, send dem inn.

-          Steinar, sier Bernt når han kommer inn gjennom døren.

-          Jeg kjenner jo deg godt Steinar, fortsetter han. – Du ville vel si noe om det var noe jeg burde vite? Spør han.

-          Jo, selvfølgelig Bernt. Hva burde jeg vite? Spør Steinar beregnende.

-          Hvorfor ringte Olav til deg i morges kl 03.00? Og hvorfor ringte du Torvald kl. 01.30?

-          Jeg måtte bare spørre du vet, sier Bernt litt avventende.

-          Torvald for å sjekke inn etter middag, den ble litt sen du vet. Ringer ham rett som det er for å sjekke at alt går greit.

-          Ok, sier Bernt, og Olav?

Steinar prøver å lure seg til noen ekstra sekunder for å gi riktig svar.

-          Olav ringte for å gi beskjed at han skulle ha fri i dag. Vi har ikke de samme arbeidstidene som offentligheten vi sjefer vet du, sier Steinar glatt.

-          Ok, tenkte vel meg det, avslutter Bernt før han gikk ut igjen.

Steinar går ned til Torvald på sikkerhetsavdelingen. – Hva spurte han om Torvald? – Ikke noe å hente her. Ta det med ro. – Du skal få din lønn før himmelen du Torvald, sier Steinar. – Takk for det, svarer Torvald. Denne saken vil gå videre, det kjenner jeg i magen, fortsetter han. – Du får 50 mill av meg hvis vi kommer oss ut av denne saken med pengene i behold. Hvis dette blir en rettssak så må du bare si at det kommer bilder til oss av og til som ikke holder mål, da slettes de direkte. Dette er en praksis vi har brukt i mange år. Vi regner ikke med at alt er drap og vold. Noe slik, avslutter Steinar. – Jeg er med på det Steinar, jeg vet at du passer på meg, da gjør jeg det samme for deg, sier Torvald. – Bare av ren interesse, hva vet vi egentlig om denne saken? Fortsetter Torvald.

– Ikke noe, sier Steinar og går. – Ok, sier Torvald, – Det er ok.

Steinar går inn til Anne. Hun ser på ham og sier – Du ser trøtt ut Steinar. Sent i går? Steinar ler litt og sier, – Du blir med meg eller hva? – Hvor, spør Anne. – Frankrike? Passer det sier Steinar. – Jeg blir med, jeg, sier Anne. Vil du det? Fortsetter hun.  Selvfølgelig vil jeg det Anne. Vi må bare ta oss ut av denne saken først, sier Steinar.

-          Hvilken sak, eller forresten, jeg vil ikke vite, og jeg vil ikke si noe heller, sier Anne. – Takk, det var bare det jeg ønsket å høre, sier Steinar og går ut.

Klokken slår 15.30. Anders i resepsjon ringer inn til Steinar. – Politiet er tilbake Steinar. De ønsker å snakke med deg igjen. – Bare send dem inn, svarer Steinar. Det er ikke Bernt som kommer, det er to etterforskere fra Kripos. Steinar hilser på dem og ber dem sette seg ned. Han tilbyr dem noe å drikke men begge to avslår. Steinar setter seg på pulten og får et lite ovenifra og ned syn til politietterforskerne. Han liker å gjøre slik, det setter de fleste litt ut av fokus.

Den høyeste av de to sier: – Vi har anledning å tro at du er involvert i et drap. Hva sier du til det?

Steinar svarer: – Det er noe nytt for meg. Til en slik påstand kan jeg ikke si noe uten min advokat.

Den lavere politimannen sier: – Trenger du advokat.

Steinar responderer: – Det vet jeg ikke.

Den høyeste politimannen sier: – Vil du bli med oss til Brynsallén eller nekter du det?

-          Nei, det er ok, sier Steinar.

Den laveste politimannen fortsetter, – Vi kjenner godt til samarbeidet SecureSoft har med politiet, og vi ønsker nå å gjøre en full gjennomgang av deres systemer. Vi håper derfor at vi får full innsyn og at dere samarbeider med oss.

-          Ok, det skal bli, svarer Steinar.

-          Da ber vi om at dere stenger ned virksomheten i dag uten at det blir offisielt. Vi ønsker at alle de som ikke trenger å være på jobb går hjem. Torvald, som vår kollega snakket med tidligere i dag, må vi også snakke mer med, men han kan bli på jobben. Er dette ok? Sier den høye politimannnen.

-          Det må vel være ok, sier Steinar. Ettersom jeg ikke er arrestert, er det mulig å kjøre som vanlig fra i morgen? Jeg må si noe til de ansatte.

-          Fint det. Gi beskjed til samtlige om at vi stenger for i dag, årsak kontroll av en larm fra en SoftSec i går kveld.

Den lavere politimannen skriver noen ting i sin notatbok og fortsetter med rolig stemme:

- Du blir pågrepet, Steinar, og trolig satt i varetekt. Vi har tatt Olav Dahl i varetekt for delaktighet i drap på Sandra Lien. Han ble tatt i sin hytte på Hvaler klokken 13.45 i dag. Robert Dahl meldte seg til politiet i dag klokken 12.40 og erkjente drapet på Sandra Lien ca klokken 01.15 natt til i dag. Han er lagt inn på Rikshospitalets psykiatriske avdeling. Han påstår at Olav har bestilt drapet og at du er medskyldig. Har du noe å si til dette?

-          Jeg er ikke skyldig. Svarer Steinar.

Kapitel 3 – Et annet liv

Etter kort politiforhør ble Steinar Johansen løsslatt. Aktor mente at varetektsfengsling kun var nødvendig for Robert og Olav Dahl. Steinar reiser direkte hjem til Bygdøynesveien og begynte nervøst å plukke blant papirene på kontoret. Han åpnet en flaske Oban og satte seg ved pulten. En stadig whisky vil gjøre godt nå, sier Steinar og puster ut. Anne ringte samtidig på mobilen. Steinar bad henne å komme over så snart hun kunne.

Når Anne åpnet døren sto Steinar i kjøkkenet og lagte middag. Tydelig påvirket av whisky. Anne er en meget pen jente, hun er noen år yngre enn Steinar og man kan se klart i øynene til Steinar at han er forelsket i henne. Som det store ego Steinar er har han alltid hatt vanskelig å si noe pent om andre, men Anne kan han være hyggelig med. Hun er vert det som han sier. Og det vet hun. Anne går frem og klemmer han og spør: – Hvordan går det med deg?

–         Det er litt surrealistisk dette her, sier Steinar. Men nå skal vi lage god middag, drikke oss fulle og elske slik at vi glemmer dette her, fortsatte han. Du er veldig pen Anne, sier han og flirer.

–         Hva er det egentlig som har skjedd Steinar, spør Anne litt lei seg i stemmen. I håp om at Steinar kan skjerpe seg litt.

–         Du, jeg har rotet det til, men jeg har ikke gjort noe galt. Det blir et annet liv nå, sier han og gjør et forsøk på å tenke klart.

–         Hva mener du? Annet liv? Sier Anne.

–         Jeg vil nok ikke komme tilbake til kontoret noe mer. Innvik har fortalt meg at de kommer til å kjøpe meg ut, jeg er ikke ønsket som hovedeier og styreleder lenger, sukker Steinar. Det blir en fremskyndet børsnotering og den skal være ferdig før straffesaken blir tatt opp. Jeg er bedt om å ikke være delaktig mer, men jeg vil få full uttelling for mine aksjer.

–         Hva vil det si for oss? Jeg sier opp i morgen! Sier Anne.

–         Nei, ikke gjør det. Lat som at alt er som før, og få med deg de andre på det og. Ikke gjør noe drastisk nå, før jeg har pengene på bok.

–         Penger, dreier seg dette om penger? Er du blir lurt Steinar?

–         Nei, når jeg har solgt skal du og jeg flytte til Frankrike. Vekk fra dette drittlandet. Som han arkitekten i Asker. Du vet.

–         Nei, jeg vet ikke. Hva skal jeg i Frankrike å gjøre.

–         Når vi gifter oss, da er du mangemillionær. Kanskje milliardær!

–         Gifter oss, frir du til meg. Du surrer. Sier Anne, med et leende på leppene.

–         Du vil få alt, sier en tydelig trøtt Steinar.

–         Så, legg deg her, sier Anne og plasserer Steinar på sofaen i kjøkkenkroken. Hun går og låser døren, slukker lyset i gangen, stenger av platene på komfyren og setter seg på en stol i kjøkkenet, nær Steinar som akkurat sovner. Anne blar i en avis og ler litt samtidig som hun ser på Steinar.

Steinar står opp før 6 morgenen derpå. Fortsatt ligger han i kjøkkenet. Han skjønner at Anne ligger over da han ser hennes jakke henge på kjøkkenstolen. Han reiser seg, trykker på datamaskinen på kjøkkenbordet og går for å ta et glass vann. Han går ut for å hente avisen og på førstesiden leser han hovedrubrikken.

Bedriftstopper mistenkt

for bestillingsdrap.

To bedriftstopper er mistenkt for å ha bestilt

drapet på en jente (22). Politiet har ennå ikke

klarlagt motivet for drapet som er begått av

en av politiet tidligere kjent gjerningsmann.

Gjerningsmannen, som er i familie med den

ene av de to bedriftslederne, har erkjent drapet.

_________________________________________

Steinar går tilbake inn på kjøkkenet. Han kaster avisen direkte i søppelet og logger seg på e-posten. Førtitre nye mail ligger i innboksen. Han åpner kun melding fra Innviks styreleder Sverker Lyngtomt og tar inn over seg innholdet som i korthet legger føringene for SecureSofts fremtid.

E-post til: Steinar Johansen

Fra: Sverker Lyngtomt/Innvik

Hei broder,

Du vet hva vi må gjøre. Jeg tar over som styreformann i dag i et ekstraordinært styremøte. Midlertidig blir jeg også administrerende direktør til vår erstatter for Olav begynner. Vi har alle hatt en flott reise med SecureSoft, og jeg regner med at dere blir renvasket, men jeg tør ikke å gamble med selskapet. Vi står bak deg i denne saken. Derfor sender jeg ut denne i morgen (se vedlagt pdf). Snakk med advokaten din, har dere noen innvendninger, gi meg beskjed på faks eller e-mail før i morgen kl. 09.00. Jeg ønsker ingen telefoner akkurat nå. /Sverker

Steinar reagerer litt på at Innvik allerede har en erstatter til Olav. – Det var raskt, sier han inne i hodet sitt. Steinar åpner pdf-filen. Følgende står å lese:

__________________________________________________________________

Pressemelding                                                                     Oslo, 2. juli 2009

Innvik Invest AS kjøper samtlige aksjer i SecureSoft AS

02.07.2009 – 14:57

Investeringsselskapet Innvik Invest AS kjøper 4.650.000 aksjer i trygghetslarm-produsenten SecureSoft AS. SecureSoft AS salg i 2009 vil bli kr. 1.180.000.000 og resultatet kr. 514.000.000.

Prisen per aksje er kr. 683,50 hvilket gir SecureSoft AS en verdi tilsvarende  4,1 milliarder norske kroner. Hovedeier og styreleder Steinar Johansens blir erstattet av Innvik Invest AS administrerende direktør Sverker Lyngtomt. Ny administrerende direktør i SecureSoft AS blir Henrik Sørensen som kommer nærmest fra nestlederstilling i det danske konsernet Orifarm Group A/S. SecureSoft AS vil bli notert på Oslo Børs i løpet av nestkommende kvartal og før utgangen av 2009. For mer informasjon kontakt Innvik Invest AS.

Innvik Invest, 2. juli 2009

_____________________________________________________

Anne kommer ned i kjøkkenet. Steinar ser opp på henne fra PCn.

-          Hei. Sier hun.

-          Du kan si opp nå, sier Steinar.

-          Skall vi flytte til Frankrike? Sier Anne og smiler.

-          Ja. Hvorfor ikke. Sier Steinar.

-          Når du sov i går fant jeg en fin eiendom i Antibes. Husker du når vi var der? Sier Anne.

-          Blir du med meg altså? Responderer Steinar.

-          Bare som gift kone, smiler Anne.

-          Da flytter vi direkte, sier Steinar og ler høyt.

På tingsrettens trapp tre uker etterpå

Steinar og Anne side om side på den store trappen ved C.J. Hambros plass. I hånden holder Steinar fastsettelsesdommen som frikjenner han fra straffskyld. Utenfor står tre journalister og den ene sier:

-          Steinar, jeg er Richard Tveit fra Dagens Aftenavis. Er du overrasket over at du blir frikjent men at din kollega Olav Dahl får påta seg straffskyld?

-          Jeg er uskyldig, og det viser denne domen fra Tingsretten. Steinar holder frem papirene fremfor journalisten.

-          Hva skjer nå, fortsetter Tveit.

-          Jeg solgte mine aksjer i SecureSoft AS i sommer og vil nå flytte til Frankrike med min kone.

-          Rømmer du Norge? Spør Tveit.

-          Det blir et annet liv nå, svarer Steinar.

Han gir Anne papirene og de setter seg inn i taxien som står og venter på dem. Øynene hennes flyter over papirene:

Sammendrag: Oslo Tingrett – Fastsettelsesdom 27/08/2009 – Mål nr B 886-02

Parter (Antall tiltalte: 3)

Referansenummer: 17749993

Fastsettelsesdom

Tiltale:

Grov vold med drap som følge, oppmuntring til voldshandling, bilkjøring i beruset tilstand

Vedtak m m

For Robert Dahl, fire (4) års fengsel, hvorav trettiseks (36) måneder vil bli sonet i lukket psykiatrisk klinikk for grov vold med drap som følge

For Olav Dahl, ti (10) måneders fengsel for direkte oppmuntring til voldshandling samt for å ha ført bil i beruset tilstand

For Steinar Johansen, frikjent

De av retten ansett som skyldige betaler saksomkostninger tilsvarende en million to hundre tjue tusen 1 220 000 kroner samt utgi erstatning til Sandra Liens pårørende tilsvarende to hundre tusen (200 000) kr jemte rente på beløpet i henhold til §6 renteloven (1975:635) fra den 18. juni 2009 til betaling skjer. Videre betales en forelegg på fem hundre (500) kr i henhold til loven (1994:419) om brottsofferfond.

Forklaring:

Vid hovedforhandling har tingsretten fått muntlig bevisning i form av forhør med Robert Dahl, Olav Dahl og Steinar Johansen. Videre finnes teknisk bevisning i form av sms-forsendelser og oppringning per telefon fra Olav Dahl morgenen den 19. juni 2009. Teknisk bevisning fra SecureSoft AS ble utført av Teknisk avdeling ved Kripos, Oslo. Anne Evenrud og Torvald Sagen har i denne saken også fremfort muntlig bevisning til tingsretten.

Olav Dahl forteller bl a: Når middagen var over ville Steinar snakke videre med meg. Han tok frem en flaske med whisky og fortalte meg at han hadde en idé. Han ønsket at vi skulle få PR ved å skremme mennesker slik at media skulle skrive om fordelene med trygghetsalarmer. Robert Dahl ble kontaktet samme kveld av Olav som erkjenner at han ringte Robert i dette ærendet. Deretter reiste han hjem fra Steinar og la seg i sengen ca klokken 02.00. Dette styrkes av konen Aase Nielsen Dahl i eget forhør med Oslo politiet den 23. juni 2009. Olav reiste deretter tilbake til Steinar i Bygdøynesveien samme morgen. Han forteller da at Robert hadde prøvd å presse Steinar for penger og at Steinar var opphisset. Det var Steinar som fortalte om drapet og han sa, citat: – Det er fikset nå. Olav fortsetter og sier at han da reiste til hytten og i sin frustrasjon sendte han tre sms, et til Robert, et til Aase og et til Steinar.

Robert Dahls avhør vil ikke være gyldig i denne saken da han er forklart psykisk ustabil for retten.

Steinar Johansen forteller bl a: Når middagen var over snakket Olav og han litt om forretningene. Olav prøvde som vanlig å komme inn på børsnotering av selskapet. Han ville påskynde utviklingen i selskapet. Jeg sa at vi må tenke på dette. Klokken 02.30 kom Anne, min elskerinne, tilbake etter å ha jobbet med serveringen på middagen der Olav Dahl deltok. Hun ville ikke at de andre skulle tro noe, og derfor dro hun først hjem i taxi med de andre som deltok i middagen. Olav kjørte selv til tross for at han hadde drukket alkohol under middagen. Minst en flaske vin og et par snapser. Olav kom deretter hjem til meg ca klokken 02.40 og var ifra seg av uro for hva som ville skje, hans bror hadde drept en person og han visste ikke hvem han skulle dra til. Han kom til meg og jeg sa til ham å ta fri noen dager.

Tingrettens bedømning:

Ved teknisk bevisning, erkjennelser og de forhørtes beskrivelser kan tingsretten kan ikke annen slutsats dras enn at Robert Dahl, i psykisk forvirring, drepte Sandra Lien på oppmuntring fra Olav Dahl, med mål om å forbedre salg av SecureSofts produkter. Personlig for Olav Dahl ville dette påvirke hans egen posisjon i selskapet, hans aksjeinnehav og hans inntekt. Steinar Johansen kan ha oppmuntret Olav Dahl til å ta kontakt med Robert Dahl i denne sammenhengen, men tingsretten velger å dra slutsatsen at Steinar Johansen, som i sin rolle som styreformann i SecureSoft AS og eier av aksjer tilsvarende en verdi av en milliard, fire hundre millioner (1 400 000 000) kr ikke kan ha tatt denne formen for risiko for å øke verdien av selskapet og kontakten med Robert Dahl er en impulsiv handling under påvirkning av alkohol som foretatts av Olav Dahl. Det triste utfallet medfører ikke høyere straffutmåling for Olav Dahl i denne sammenhengen men heller ikke lavere. Hans tilståelse vedrørende bilkjøring i beruset tilstand vil også gis vekt i denne saken.

Påfølgelsespørsmål m m.

Robert Dahl har erkjent straffeskyld. Brottets straffeverdi tilsvarer fire års fengsel.

Olav Dahl er ikke å finne i belastningsregistret. Brottets straffeverdi tilsvarer ti måneder i fengsel.

Anke, se domvedlegg 2 (DV 400)

Ankeskrift, stilt til Borgarting lagmannsrett, gis til Tingsretten senest den 17. september 2009

I Tingsrettens navn

Dag Inge Feurst

______________________________________________________________

Steinar sitter å ser ut gjennom vinduet i taxien når de kjører forbi Dronningen og Bygdøylokket. Han peker på M/S Norge som ligger for anker i fjorden.

-          Vi skal ha en større yacht enn den Anne. Han snur seg mot Anne og kysser henne. Da ser han at hun gråter.

-          Hva er det Anne, sier han.

-          Jeg er så glad at alt dette er over.

-          Jeg har 1,3 milliarder på bok. Jeg vil om ikke alt for lenge arve en kvart milliard fra min snart døde tante. Vi har et hus i Antibes til 100 millioner. Min søster fikk nesten 20 millioner ved salget av SecureSoft. Johannes er blitt søkkrik. Alle nær meg har blitt rike grunnet meg. Du har alt du trenger! Jeg kan ikke se at jeg må angre på noe.

FLOMMEN

Fredag

Kapitel 1

Det å ønske en forandring er vel helt vanlig. Det meste kan være kjedelig av og til. Når jeg vekslet inn mine dollar føltes det spesielt. Jeg hadde brukt et laglig, og veldig viktig middel å utøve press på det amerikanske samfunn. Deres egen metode – økonomisk innflytelse. Nå er ikke de 142 dollarene noe veldig maktmiddel, men det føltes sånn i hvert fall. Som om jeg skapte forandring. Istedenfor å virke som om dette skulle være en skjult virksomhet fortalte jeg noen i banken om min idé. De fire i køen likte tanken på at den enkelte menneske kunne velte et monument til land. Den ene mannen sa at han skulle gjøre det samme. Flommen har begynt tenkte jeg. De neste dagene begynte jeg og drive litt med forskning på hobbybasis. Hva skulle skje hvis Inderne i Afrika, med skokasser fulle av dollar i igjenmurte kassehvelv begynte å veksle inn sine dollar til Euro eller Pund? Hva hvis de kjøpte eiendom eller gull? Flommens virkninger vil selvfølgelig forandre verdien på alt, ikke bare dollaren. Hvis Rolling Stones ikke vet hva de skal gjøre kan de kanskje veksle inn de 400 millionene de tjente i forrige år til regnskog. Hva skal han Soros gjøre med alle sine penger? Vil Bill Gates bli fattig? Hva skjer med den enkelte menneske? Kommer vi til å like det at vi forandret verdensøkonomien? Hvordan skal jeg betale studielånet mitt? Forskningen var ikke særlig kvalifisert men derimot ble jeg veldig fascinert av tanken på alle de konsekvenser som vil følge av denne dramatiske hendelse i verdenshistorien. Jeg begynte så å skrive på plakater og printe ut papirlapper i størrelse med et visittkort. Alt med samme budskap. “Kvitt deg med dine dollar og du forandrer verden!” Skulle jeg fortelle at det muligens ikke ville bli bedre etterpå, særlig ikke hvis man ønsker seg en stabil kronekurs og rentenivå. Nei, den slags informasjon kan ikke bli foretrukket når en skal forandre noe. You will get information on a need to know basis!

Torsdag

Dollarkursen

Hvis mange veksler inn sine dollar vil dollarkursen begynne å falle. Det kreves selvfølgelig mye dollar, men prinsippet er slik at hvis det blir mer dollar i Amerika, og færre vil kjøpe dollar, da vil inflasjonen ta fart og dollarkursen synke (for å selge mer). Hvis dollarkursen synker vil utenlandsgjelden og alt amerikanerne kjøper i utlandet bli dyrere. Hvis gjelden blir dyrere å betjene samtidig som kursen synker kraftig vil renten heves (for å inn utenlandsk kapital), hvis renten heves vil aksjemarkedet synke. Hvis aksjemarkedet og dollarkursen faller vil amerikanske mennesker reelt sett bli fattigere og da vil det til slutt ende med kaos ettersom Amerika er en konsumsjonsdrevet økonomi. Det vil si at når alle utlendinger selger sine dollar, vil amerikansk økonomi kollapse. Nå, da har jeg svaret, enkelt basert på nasjonaløkonomisk teori. Men da Amerikas økonomi til de grader preger resten av verdensøkonomien, hvordan vil dette påvirke oss andre? Den hemmelige avtalen fra 1970-tallet mellom Saudi Arabia og Amerika som sier at olje kun kan selges i dollar, vil den brytes? Hva skjer da med alle land i verden som har dollarreserve kun grunnet det faktum at de trenger olje? Ja, det er enda mer interessant, hvis disse landene ikke har tro på dollaren lengre, da vil 75% av verdens dollarreserve bli solgt tilbake til Amerika! Vil en ny verdensvaluta bli lansert? Vil Euron eller Yenen ta over? Hva skjer med verdens ulike valutaer? Mange spørsmål må besvares, men et er sikkert, når massesalget av dollar begynner, da kommer Amerika å oppleve hyperinflasjon og denne stormakt vil falle som en fure. Min forskning har gitt meg nok informasjon til å fortsette, alle stormakter faller, Mongolia, Roma, Storbritannia og nå Amerika, og jeg skal være den som får ballen til å begynne å rulle!

Mandag

Kapitel 2

Det er nå over en måned siden min kampanje ble startet. Ballen begynte å rulle raskere enn jeg trodde. Jeg var klar over at noe måtte gjøres og etter at beslutningen var tatt valgte jeg å forlate livet mitt slik det tidligere var, for å oppnå noe mer. Jeg gikk tilbake til banken i begynnelsen av september. Tok ut kr. 88.000 og ringte annonseavdelingen på VG. Jeg fortalte hva jeg hadde og eide, og fikk en helside i VG den 12. september. Litt ironisk at velge den 12. september, dagen etter den så dramatiske 9-11. Det tok ikke mange minutter om morgenen før jeg hadde den første journalisten på telefon. Noe så enkelt. Jeg hadde skutt gullfuglen når det gjelder PR. Og jeg var naturligvis meget klar over hva jeg hadde satt i gang. Det tok bare noen dager før jeg ble USAs verste fiende, frontfiguren for en ny verden, ble invitert til debatt i alle radiokanaler og TV. Jeg vet ikke om jeg hadde gjort det på den samme måten i dag. Jeg mener, jeg er ikke en fiende til USA, jeg elsker faktisk det landet. Men jeg ønsket jo å gjøre noe stort, og i USA gjør man de store tingene. Etter 7 dager sa jeg opp leiligheten, bestilte skjult nummer og dro meg vekk fra offentligheten. Når amerikanske, britiske presse og media fra mange land prøvde å skape en bild av meg jeg ikke kjente igjen var jeg nødt til å bryte. Jeg fikk lov til å bo hos en venn av meg de første dagene, han likte det jeg hadde gjort, men av andre grunner enn det jeg mente var mine. Den 26. september, bare 14 dager etter mitt annonsestunt dukket politiet opp.

Like lang tid etter det at annonsen ble satt inn i Norges største tabloid hadde det blitt vekslet inn $2.143.600.000 i 43 land. Dette ble litt for stort for meg. Jeg likte ikke helt hva som holdt på å skje. Jeg har begynt å røyke. Drikker gjør jeg også, mer enn før. Kameraten min viste meg et nettsted der diskusjonen var het vedrørende min person og mine intensjoner. Jeg hadde satt i gang noe stort, noe større enn jeg klarte av å håndtere.

Politiet snakket i normal samtaletone med kameraten min. Vi er ikke på film, så selvfølgelig kom jeg meg ut ur rommet mitt, jeg skjønte jo at det var meg de ville snakke med. Jeg ble bedt om å bli med til Nye Kripos for å snakke med noen amerikanske representanter for CIA. Mitt liv hadde blitt en sak for selveste George W. Bush. Jeg følte meg litt som DVD-Jon for et minutt. Ikke for at vi er like hverandre på noen måter, men for at et lite menneske har muligheten å skape forandring av de store dimensjonene i verden. Det var jo for så vidt målet mitt, men jeg hadde vel aldri trodd at det skulle bli slik.

Etter fire timers avhør tror jeg det var klart for dem at jeg ikke ønsket å fremstå som en terrorist samtidig som jeg hadde en svært sjelden idé om hva jeg ville med livet mitt i begynnelsen av september, der i bankkøen. Jeg fikk vite det trolig ville bli flere avhør. Jeg ble fortalt at jeg ikke burde gå ut av huset. Jeg fortalte at jeg ikke hadde noe hus men at jeg bodde hos en kamerat, Hans Henrik. Valget var å bo kvar hos ham eller arresten. Kameraten min var selvfølgelig hyggelig nok til å ta imot meg, syv dager etter at jeg kom til Kripos.

21 dager etter annonsen, etter en uke i husarrest, dvs den 3. oktober ble jeg fortalt av kameraten min at media nå omtalte saken som en global krise. Det hadde blitt vekslet inn $6.788.658.000 i 77 land, fire land hadde overgitt dollaren som retningsgivende valuta, den norske kronen hadde styrkt seg fra kr. 6,5232 den 1. september til kr. 3,2887, Norges bank hadde i et ekstraordinært rentemøte satt opp styringsrenten til 7%, USAs økonomi var i krise, oljeprisen var nå midlertidig prisgitt i Euro. Flommen hadde begynt, intet kunne stoppe den og da falt jeg sammen.

Tirsdag

Oppvåkningen

Klokken inntil der jeg lå (hvor det nå var) viste 20.24. Jeg fant raskt ut at jeg måtte være på et sykehus. Det var mørkt og jeg var alene på rommet. Før jeg hadde rukket å gjort noe som helst kom en sykepleier inn i rommet. Han gikk frem til sengen, tente nattlyset, og sa: – Så det er til å våkne opp ser jeg. Tørr i munnen som jeg var gryntet jeg noe, men følte raskt at jeg ikke var helt i form. Jeg sovnet igjen. Dagen etterpå kom legen inn og vekket meg. Han fortalte situasjonen og at det nå var den 16. oktober. Jeg hadde vært i koma i 13 dager. “Unormalt høyt stressnivå” var den enkle forklaringen til dette i følge legen. Jeg følte at jeg ikke kjente meg selv helt og holdent. Tåler jeg så lite? Jeg hadde mange spørsmål. Noe av det første jeg tenkte var: “hva har skjedd med Flommen?”. Inne i hodet mitt var Flommen et ord som kom og gikk hele tiden. Som om en annen stemme fortalte meg hvor viktig denne Flommen er. Jeg lagde ikke noe støy der og da men ville veldig gjerne få noen svar. Det kom inn en man i rommet, han presenterte seg for meg som Spesialetterforsker fra Nye Kripos. Ok, da er vi der igjen da. Uten noen omdreininger ble jeg fortalt at rommet mitt var bevoktet, det ventet 8-10 journalister utenfor i venterommet og det er en del informasjon jeg trolig måtte ønske vedrørende situasjonen. Jeg var ikke lenger noen som CIA ønsket å arrestere. Nå hadde USA’s fokus endret seg drastisk. Fokus var nå å redde landet fra økonomisk kaos. Han var hyggelig, etterforskeren. Nå gjelder det å bli oppdatert tenkte jeg. Livet må jo gå videre, men hvordan?

onsdag

Fornektelsen

Jeg følte meg nødt til å ta tyren ved hornene. Jeg følte meg sterk og hadde ikke noen hensikter å lure noen. Kl. 10.00 dagen etterpå valgte jeg å kalle til pressekonferanse. Sykehuset mente det var riktig å bruke lokaler og tid for dette da de ansatte hadde brukt mye tid og krefter på å besvare spørsmål de ikke visste noe om. Pressekonferansen begynte med konkrete spørsmål om hensikt, mål, fremganger og berømmelse. Jeg besvarte spørsmål etter spørsmål med samme tanke i hodet. Dette er en utenfor kroppen opplevelse. Jeg må ikke bli tatt av flommen selv, det er jeg som styrer den. Jeg ba om å få holde et kort innlegg uten noen spørsmål for å klargjøre en del ting. Deretter skulle pressekonferansen være avsluttet.

- Mitt navn er Arve Øyvind Nielsen, jeg kommer fra Asker i Akershus og har vokst opp i en helt vanlig norsk familie. (Jeg følte at jeg var nødt til å kommentere i ordelag slik utenlandsk media fikk bakgrunnen de trengte. Av en eller annen anledning husket jeg en artikkel om medietaktikk jeg leste i USA som mente at den første setningen skal innholde ærlighet og personlig informasjon) Jeg kom nå til å si det viktigste og det mest fatale i livet mitt. Jeg benektet at mine initiale tanker var å forandre verden, og jeg brukte et kallenavn for hendelsen. – Jeg hadde ingen intensjoner om at Flommen skulle ta av på den måten det gjorde, å forandre verdensøkonomien og endre vilkårene for 285 millioner amerikanere er intet jeg er stolt av. Hensikten med Flommen var å vise at global kollektivisme og skyggelapper for individuell tankegang kan ødelegge mer enn det gjør noe bedre i denne verdenen. Jeg benektet min intensjon og jeg ba om unnskyldning for noe jeg greide å oppnå. Om ennå uten et ønske å skade noen. Er jeg politiker?

Isteden for at pressekonferansen endte med det fulgte nå ennå flere spørsmål, raskere, og mer spesifikke. “Er dette en ny verdensreligion?”, “Kommer du til å lede kampen?”, “Hva er neste steg?”, “Hvem er hjernen bak dette?”, “Er dette et PR kupp?”

Jeg husker at jeg tenkte, “Har de ikke skjønt noe?”. Min kritikk til kollektivet ble nå isteden brukt omvendt. Jeg ble nå tvunget inn i rollen som hærfører for noe jeg benektet. Flommen ble ikke lenger styrt av meg og min enkle tanke om forandring. Flommen styrte nå seg selv, med grunnlag i en kollektiv idé om hva jeg mente og ønsket for verden.

tirsdag

Kapitel 3

Mine foreldre er skilt. Kanskje derfor jeg brukte ordene om en helt vanlig norsk familie. Moren min var lærer, faren ingeniør. På min 18-års dag ble jeg fortalt at jeg nå var gammel nok til å ta være på meg selv og at foreldrene mine hadde bestemt seg for å gå ulike veier. Det var en tung dag der og da. Men egentlig falt alt seg merkelig nok helt naturlig. Min far var en impulsiv men prinsippfast mann, engasjert, streng og flink. Hvis man fulgte hans linje var alt i sin skjønneste orden. Min yngre søster var kun 14 måneder yngre enn meg. Da de skilte lag hadde hun allerede flyttet hjemmefra. Hun var en gløgg jente som ønsket å leve ut sine kunstnærlige evner og bodde i en buss et sted på Irland sammen men en alt for gammel slitt musiker. Jeg likte min søster svært godt, hun lærte meg mye om livet gjennom å spørre meg om mitt liv, ikke fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Hun var aldri noen datter i huset, men mer en leieboer. Faren min styrte og stilte. Kl. 18.00 kom han hjem og da var det felles middag. Det hadde ikke noe å si om andre planer var lagt. Mye av livet mitt kretset kring faren min og hans agenda. Mange ganger spiste vi uten min søster, særlig etter at hun hadde blitt 14 og fikk kjærester. Faren min likte det svært dårlig, men hun var gløggere enn ham og var aldri redd for å ta diskusjonene som kom i etterkant av manglende nærvær. Jeg turte aldri det. Moren min var snill og ønsket meg alltid det beste. Hun er giftet på nytt nå, men en mann som allerede på kirkebakken tydelig sa ifra om at det ikke var aktuelt med noen særlig kontakt.

Faren min fortalte meg hva jeg skulle si og hva jeg skulle tenke fra jeg var liten av. Han var aldri voldsom, men streng. Mange ganger var det han som overtok mine samtaler når jeg snakket med noen. Hvis jeg hadde venner over på besøk ville jeg helst at han ikke skulle være tilstede, slik at jeg fikk all oppmerksomhet. Faren min tok de fleste av mine beslutninger som barn, og mange ganger føler jeg at jeg fortsatt ikke er i stand til å stå bak mine egne meninger eller ta standpunkt for eller imot noe som helst. Det å bli styrt over er ikke noe særlig, selv om det blir gjort i aller beste velmening. Ved skillsmissen var det et brudd med alt det jeg til da hadde blitt fortalt. Jeg skulle nå stå på egne ben og ta egne avgjørelser. Faren min flyttet til Finland der han ble sammen med en dame som var terapeut og kommunist. Hun stod for alt det min far ikke sto for. Plutselig virket det som om alt det jeg hadde blitt fostret til å bli, ikke lenger gjaldt. Alt det jeg ble fostret til å tenke, ikke lenger var riktig. Faren min ønsket at jeg skulle bli ingeniør, men etter skillsmissen sa han at jeg var klar til å håndtere mitt eget liv og bli det jeg selv ville. Men hva visste jeg om hva jeg ville? Jeg var nødt til å navigere videre på egen hånd uten kompass eller retningssans. Nifst. Jeg prøvde meg på ulike ting, kurs, reising, foreningsliv m m. Jeg fant ut at jeg var alene om å være meg selv, og måtte få det til. Jeg orket ikke lenger tanken på at andre skulle fortelle meg om hva og hvor jeg ville. Når jeg var 19 var jeg heldig å arve noen penger, det holdt meg flytende. Under en periode var jeg sammen med en eldre dame i 40-årene, det var en lykkelig tid.  Hun viste meg veien samtidig som hun åpnet øynene på meg for livet. Jeg begynte å studere. Når forholdet tok slutt hadde jeg noen få men hyggelige venner å være med og stole på. En av dem var Hans Henrik. Stor mer er det vel ikke å fortelle om familien min. Noen kontakt har jeg ikke med dem lenger, jeg klarer meg fint selv nå, og ønsker ikke familie selv.

Mandag

Den indre konflikt

Min oppgave kan ses på fra flere vinkler. Jeg får liksom ikke taket på hva som egentlig er min rolle. Rolle i hva, eller for hvem? I religionen finnes en drivkreft i henhold til kirken, kjærligheten til gud. I politikken er målet en felles ambisjon om og oppnå en bedre tilværelse for menneskene i et samfunn. På et slagfelt er drivkreften en felles fiende, et fritt land eller kun overlevelse. Men om alt vi gjør kun er en del av noe større, da er det jo uinteressant hva vi gjør, vår rolle er da forutbestemt. Hvis min ønske er å bli rik, men det egentlig ikke er den rollen jeg er ment for i en felleskap, da truer jeg jo samfunnsstrukturen. Noli turbare cirkulos meos – Ikke rubb sirklene mine. Hvorfor demokrati, religion, krig, skoleklasser, familier? Vil noen av disse felleskap fungere om noen innad i felleskapen prøver å få gjort andre ting enn de som er lagt i oppgaven? Jeg mener det er viktig å ta inn over seg at katolske prester i store tall missbruker barn, politikere sier en ting og gjør noe annet, fedre og mødre tar ikke sitt ansvar i rollen som foreldre. Dette skjer hele tiden. Dette snakker også stikk imot felleskap som foreteelser. Må vi underkaste oss noe, og leve med urettferdigheter, kun for ”the greater good”? Er våre idealer, vår tro, våre verdier en nødvendighet for å overleve? Spørsmålene leder meg til min egen rolle. Hva har jeg for rolle? I hvilken felleskap? Var det en mening bak Flommen? Er jeg avtrekkeren og syndebukken i felleskapen vi kaller Verden, eller felleskapen jeg kaller Flommen? Hva skjer med meg siden? Bruker jeg unødvendig tid på og lure på dette? Jeg har allerede en utstaket vei, og bør bare følge den. Den leder meg tid jeg skal uansett.

mandag

Kapitel 4

1. desember. Det var snø på marken. Jeg satt og såg ut av vinduet i leiligheten jeg fikk lånt av kameraten min. Han, Hans Henrik, var for øvrig helt hekta på Flommen. Hans “gruppe” hadde 30 medlemmer i Oslo og de hadde utviklet retningslinjer for hvordan gruppen skulle samarbeide for å nå “målet”. Det hadde blitt vekslet inn ufattelige $194.626.000.000 i 138 land, for en norsk krone fikk man nå 32,29 dollar. Det kom rapporter om økonomisk forderv i mange land, en global kaos. Av en eller annen grunn tok jeg det ikke inn over meg lenger. Jeg hadde isolert meg igjen og følte at jeg ikke lenger var en del av denne verden der alt dette uhyggelige skjedde. Verdenen på andre siden av vinduet kunne like gjerne vært et bilde på veggen, på en PC eller en TV. Menneskene som gikk utenfor såg meg ikke, men jeg såg dem. Vel vitende om at jeg men stor sannsynlighet hadde ødelagt en del av livet for dem. Jeg mener, den usikkerhet som nå virker å være tilstede må ligne den som mange mennesker opplevde under krigen. Usikkerhet om fremtiden gir en følelse av maktløshet. For bare noen måneder siden drømte jeg om å forandre, skape noe. Nå drømmer jeg om at alt skulle være som tidligere. Jeg har ikke noe behov for å forandre lenger. Forandringen var ikke slik jeg ønsket. Hvis man ønsker noe så må en passe seg sa min bestefar. Det man ønsker kan nemlig gå i oppfyllelse. Slik var det for meg. Jeg hadde blitt et offer for min egen drøm. Et offer for menneskenes forhåpning om at forandring leder til noe bedre. Opplevelsen gjorde meg ikke godt. Jeg satt der i det stille rommet. Kun viften på kjøleskapet forstyrret stillheten et par ganger per time. Ensomheten var en befrielse samtidig som den spiste meg opp, litt etter litt. Jeg tenkte på menneskene i banken den dagen i august. Samtalen vi hadde, eller snarere mitt “innlegg” om hvordan verden skulle bli et bedre sted hvis vi vekslet inn våre dollar. Jeg husker deres reaksjoner, deres miner og entusiasmen de viste meg. Smerten er alt mer tydelig nå. Det gjør ikke bare vondt i magen lenger, nå kjenner jeg smerten i beina også. Mer og mer for vær dag. Jeg liker ikke hva som skjer med meg. Det ringte på døren. Hans Henrik som låner meg leiligheten kom forbi for å rapportere. Han sier det sånn. Rapportere. Denne gangen gjaldt rapporten de økonomiske tapene for USA og andre land. Han er vel informert. Rart, jeg har alltid kjent ham som relativt usikker og ikke en handlingens mann. Inne i rommet har jeg kun en sofa, en pute og en hylle. Vi satt der, uten å si for mye. Han snakker gjerne først etter at jeg har spurt ham noe. Men svarene hans er lange og mye mer utførlige enn det jeg spør om. Han snakket om grupper og undergrupperinger, ulike lands organisasjoner og om internettsiter med komplett informasjon om Flommens virkninger og hensikt. Igjen så rister jeg av meg det jeg hør. Men det er hyggelig med besøk. Han spør meg om neste fase etc. Jeg skjønner ikke hva han snakker om og ønsker heller å gå og legge meg. Det siste jeg sier før jeg går er at jeg ikke liker hva som skjer og at jeg ønsker jeg aldri havnet oppi dette. Han ser på meg og ler som om jeg tullet med ham. Han går ut gjennom døren og jeg legger meg på sofaen. Jeg sovner umiddelbart.

søndag

Musikk for døve ører

Våknet kl. 13 etter en lang natts søvn. En bekjent til Hans Henrik, Johan kom forbi og jeg møter ikke så mange mennesker for tiden, så det er hyggelig med en samtale i ny og ne. Jeg er nødt å komme meg tilbake. Jeg var en interessert, engasjert, positiv og sosial person. Alt det kan vel ikke bare fordunste? Klokken viser 23.23 men av noen merkelig anledning er jeg ikke trøtt. Jeg har sovet meg igjennom hele høsten føler jeg. Men nå er jeg hekta, hekta på alt som står skrevet om Flommen. Johan hadde med seg noen blader og aviser. Av en eller annen anledning kun noen få, jeg får ikke så mye nyheter jeg for tiden. Jeg leser i flere timer. Leser nyhetene om og om igjen, søker etter informasjon som forteller meg at ting står bra til. Føler som om jeg vært på ferie i noen måneder uten tilgang til aviser eller telefon. Får lett hodepine av det dårlige lyset i kjøkkenet. Blir tilfreds med at det kun er positiv stoff om Flommen i avisene og bladene. Har satt på en CD Hans Henrik hadde i leiligheten med musikk fra reklamefilmer. Liker lyden fra Jonathan Elias komposisjoner til Nikes reklamefilm fra OL i 2002. Jeg spiller musikken om og om igjen. Setter på noen andre CD:s Husker igjen musikk jeg likte når jeg var yngre, prøver å finne det frem. Lytte til det med forhåpning om å få tilbake følelsen fra mitt tidligere liv. Jeg har alltid knyttet følelser og tanker til alle mine sanser. Jeg husker da jeg leste Minnene fra Solferino som ung og engasjert 16-åring, spilte the Cars på kassettspilleren og prøvde å kjenne lukten av slagfelt. Henri Dunant forandret noe. En forandring til det bedre. Jeg misslyktes i å gjøre noe som ble bedre, men av en følelsemessig surrealistisk anledning har jeg skapt forandring på denne kloden, større forandring enn jeg ønsket. Med papir og penn prøver jeg å skape et selvbilde. Et bilde av meg selv som 23 år og 10 måneder. Før alt skjedde. Jeg klarer det ikke helt. Usikkerheten er alt for stor, angsten for alt, den kom så plutselig. Puster inn og ut uten å ta inn luft i flere timer hver dag. Jeg er redd hver dag. Dette er den beste dagen siden i begynnelsen av oktober. Jeg åpner vinduet og føler kall og litt kjølig nattluft komme inn. Prøver å puste dypt. Tar frem et nytt papir. Veggene på kjøkkenet er fylt av alle tankene mine. Ny rubrikk: Kollektivism vs. individualism.

torsdag

Kollektivisme vs. individualisme

Jeg har siden mine foreldre valgte å ta ut skillsmisse blitt en stor tilhenger av det frie valg, til tross for at jeg mange ganger sliter med å ta beslutninger selv. Individenes rett til å bestemme over seg og sitt. Det innebærer ikke at jeg liker anarki, men jeg er svært liberal på mange måter. Fremfor alt når det gjelder menneskelige rettigheter, barns rettigheter, rettvise og sikkerhet for mennesker og ting. Når jeg ser på meg selv som individ ønsker jeg å stå frem, være midtpunktet på mange måter, noe som jeg som barn så svært forskjellig på. Det er selvfølgelig en av årsakene til hvorfor jeg ønsket å skape forandring, gjøre noe stort. Egoet mitt trengte bensin. Individualist som jeg er gikk den første tanken til meg og ikke alle andre. Jeg liker ikke kollektivisme. Når jeg nå ser hva som skjer, celler med mennesker, klogger seg sammen for å institusjonalisere Flommen, liker jeg det ikke. Flommen var absolutt ikke ment å formaliseres, få tilhengere, kollektivisere mennesker. Det skaper fanger, tapere og vinnere. Når noen tar beslutninger for andre, bestemmer og styrer mister enhver person sitt eget liv. Hvorfor er det kollektive behovet så sterkt at mennesker bruker livet sitt til å strukturere samhørigheten med andre sk likesinnede? Jeg ønsker ikke å kritisere religionen. Jeg ser og skjønner samfunnets bruk av regler, strukturer som gjør det mulig å bygge en sivilisasjon. Kirkemøtet i Nikea, 325 e.kr. er en form for EU-toppmøte for kristenheten. At vi fikk en hellig ånd kanskje var en form å skape ro og orden blant fraksjonene. Det var ikke mye du kunne ha sagt når hellig ånd var enig med gud. Treenigheten. Individualisme misstolkes mange ganger, jeg mener se på reklamefolket der ute. De mener de er de mest kreative og individfokuserte menneskene i næringslivet. Men hvordan kan da alle sammen gå med sorte briller og pullover til jeansen? Er det kreativt? Nei, vi mennesker klarer ikke å være individualister. Vi klarer kun å forholde oss til regler som gir en viss individuell frihet innenfor det kollektive. Ikke ens amerikanerne er individualister. Now we are at war! We have to stand together. Either you’re with us, or you’re against us. George Bush samler troppene til en massiv kollektiv psykose. Hotet fra Afghanistan viste seg å være null hvis man tok Flommen i betraktning. Og Flommen hadde ikke ens USAs fall som en målsetning. Det kvier seg inni meg å si at jeg ønsker å være som alle andre. Jeg liker ikke tanken på å være en del av ett kollektiv. Hegemonier bygger seg opp så forferdelig raskt og jeg har så vanskelig å akseptere forutfattede meninger og forakt for det som er annerledes, kun grunnet at “det alltid har vært slik”. Jeg har vanskelig å akseptere…det høres jo ut akkurat som dem. Jeg kommer ikke i mål med dette. Ny rubrikk.

lørdag

En ny begynnelse.

Jeg leser et blad der Irans president blir intervjuet. Tanken slår meg, men nei. Det vil bare bli feil. Jeg burde kanskje ta kontakt med en journalist som kunne fortelle min historie. Er noen interessert i det? Gjennom en avisartikkel vil jeg kunne ta tak i Flommen og få styringen selv slik det ble etter min annonse i VG i høst. Jeg må få ryddet opp i dette. Det må begynne med en appell, avis er det rette mediet, føles utdannet på en måte. En dag vil jeg komme ut og det vil forandre alt, sier jeg til meg selv og tenker litt over hvorfor jeg sa akkurat det inne i hodet. Setter meg ned i stolen og ”skriver” en tale på et stykke papir, leser høyt og får fiktiv respons i tanken, jeg besvarer spørsmål og vrider og vender på alle mine argumenter. Jeg har begynt å holde mange taler og appeller inne i hodet mitt for mitt imaginære publikum, etterfølgerne til Flommens virkninger. Store taler. Med kraft, sikkerhet og tydelige budskap. Jeg går inn på soverommet og finner frem en hvit skjorte. Uskyldighetens farge. Ingen glemmer vel svenske Mona Sahlin da hun uten hell prøvde å få folket å tro hun var uskyldig når hun hadde snytt staten for penger. Noe som andre ministrer i samme land har fått svi for. Merkelig at det kommer så enkelt unna.  Jeg hilser, alle er svært blide og ler foran meg. De stor der i horder i speilet mitt. De snakker mye og alt går veldig raskt. Kamerautstyr blir rigget, flere lamper blir rettet mot meg. – Kjære publikum, kjære venner (stor applaus fra publikum). Jeg orker ikke mer. (publikum higer etter luft og ser spent på meg) Jeg orker ikke lenger være del av et samfunn bygget på utspekulerte og urettferdige verdier og prinsipper! (jeg har høynet stemmen min og publikum responderer med trampeklapp!) Ved siden av meg står Hans Henrik, moren min og noen andre. Merkelig syn dette tenker jeg i hodet mitt. Når vi har fått gjennomslag for våre verdier vil et nytt samfunn ta form. Et samfunn der vi lever sammen og bruker de ressurser vi har med fornuft. (Publikum er helt fra seg. Responsen er øredøvende) Ved å vise verden at det lille mennesket, individet, har makt, har vi lykkes i å flytte talerstolene i verden fra dem til oss! (Applausen vil ikke ende ta og jeg fortsetter) Vi skal nå sette agendaen, ikke dem. Vi skal nå vise vei, ikke dem. Vår vei er den riktige veien, ikke deres! (Ellevill jubel blant publikum, applaus). Dørklokken ringer og jeg må gå av ”tribunen”. Hans Henrik står utenfor, og jeg sier at jeg vil ut. – Er du på vei tilbake?, sier Hans Henrik. Hva mener du sier jeg. Skal du komme ut nå?, fortsetter han. Ja, før eller senere må vel livet gå videre sier jeg litt uforstående. Si ifra når du føler deg sterk nok, jeg vil stå ved din side. Hans Henrik leverer en pose med litt snacks, en gammel avis og annet og sier at han må dra.

Jeg tar frem papir og penn på nytt. Var dette resultatet av en plan eller en feiltakelse og en tilfeldighet? Hvis jeg skal nå ut med talene mine må jeg ha en kampanjeleder. En som taler min sak. Atter føler jeg en gang til at jeg må ta saken i egne hender. Helt alene mot alle andre. Individet mot kollektivet. Hans Henrik var tidligere en dedikert leser av Economist og den siste uken har jeg lest mange blader fra 1999-2003 av interesse og ikke bare kjedsomhet. Jeg har funnet igjen gnisten, kanskje bare for noen timer eller dager, men nok for å komme meg litt videre. Jeg må få prøvd å fullføre noe i livet mitt. Jeg vil så gjerne strukturere meg selv. Definere målet. Jeg må ta kontroll over Flommen, enn hvilken vei den måtte gå. Tilbake til internett for å finne en kampanjeleder. Jeg må se til at Flommen får et manifest, en retning, en leder. Å stille alt til rette. Eller. Tanken skremmer meg litt, jeg kjenner jo ikke status lenger. Hodet mitt har ikke vært tilstede i virkeligheten for nå føles det som. Jeg har fått ny luft.

søndag

Ved min høyre side

En uke senere er jeg kommet like langt. Atwater, Rove, Mehlman, Carville, Morris, Cahill, Jordan, Doyle. Listen over profilerte kampanjeledere innen Amerikansk politikk er lang. De vet noe vi andre ikke vet om å få oppmerksomhet. Rove – hjernen bak Bush. Carville og Morris løftet frem Clinton til to presidentperioder og nå prøver Doyle og få frem Hillary. Ingen av disse vil vel ta i meg med tang skjønner jeg. Side opp og side ned med stoff om Flommen, dess virkninger og hærverk. Hvem vil vel stå bak noen som har fått verdensøkonomien inn i sin verste depresjon noensinne. En dollar for NOK 0,3345 i henhold til Norges bank, den 14. januar, kun fire måneder og noen dager etter annonsen i VG. Amerika et land uten muligheter til å komme seg. Store hjelpeaksjoner fra både Asia og Europa. En analyse over det faktum at det ikke pågår noen krig akkurat nå der Amerika er innblandet vekker min interesse. Kanskje medførte dette noe godt. En isolasjon som ikke forstyrret resten av verden. Eller er det bare øyenblikk ifra at vi får se titalls krig mellom land i verden da ingen verdenspoliti kan komme og endre utfallet? Mennesket har en utrolig forandringsevne. Formuer har skiftet hender og mennesker har skiftet virke. Russland er vel det siste landet i verden som har opplevd noe lignende i senere år. Oligarker som stjal folkets penger, korrupsjonen som handfast krøp seg inn i vanlige menneskers hverdag. Hvem kan jeg da stole på? Finnes det en ledig plass for meg, eller ønsker alle bare å drepe meg? Hvem skal jeg ha ved min høyre side? Jeg er takknemlig over at min gode venn Hans Henrik ikke har røpet mitt tilholdssted. Han har ikke kommet inn mye i det siste. Ikke kom han på julaften en gang. Hans venner og venninner kommer innom med mat, de sitter ned og snakker. Mer og mer har det handlet om Flommen. Jeg lytter mer enn jeg sier. Skjønner ikke egentlig hva de snakker om, men jeg liker mange av ideene deres. Jeg har fortsatt med å holde taler i hodet mitt. Større og større begivenheter, responsen er upåklagelig. En så lenge er det kun jeg som snakker inne i mitt hode takk og pris. Dette er til å bli gal av. Kanskje er han min kampanjeleder? Hans Henrik. Han er jo en aktiv Flommenentusiast? Klokken er 00.34, jeg sover som best og da ringer det på døren. Jeg orker ikke å stå opp. Det begynner å banke hardt på døren og jeg skjønner at jeg må stå opp likevel. Det er Hans Henrik som kommer innom. Før han rekker og komme inn står jeg i hallen og sier at jeg ønsker å lede Flommen til å bli en politisk bevegelse. Han sier: – Dette er en stor dag for oss alle. Vi vil være dine soldater i kampen for verdenssamfunnets forandring. Dette er stort. Vi setter oss ned over en kopp kaffe i kjøkkenet. Vi skravler og snakker hyggelig sammen om all verdens ting og innimellom forteller han meg om hva som skjer og har skjedd. Han liker å skravle. Mye av det han sier høres innlært ut, som en presentasjon, men jeg tar det ikke for å være noen usannheter.  Etter hvert hører jeg meg selv i ordene hans. Drømmene om forandring, en ny verdensorden, et ønske om at forandringen skal lede til noe bedre. Han sier at han har reddet meg noen ganger i vinter. Mange mennesker med rare spørsmål har vært og spurt etter ham, flere utenlandske. Også CIA. Hans Henrik sier at han nå må være litt forsiktig. Det er flere som er paranoide tenker jeg. Det er ikke alle som liker det som har skjedd selvfølgelig. Det er en voksende opinion mot å fortsette å knekke USA, sier Hans Henrik. Det er ikke nødvendigvis slik at alt blir bedre direkte etter at man trekker en vond tann tenker jeg. Var det så ille med USA da, spør jeg retorisk. Nei, selvfølgelig ikke svarer Hans Henrik raskt. Ingen sier at Flommen hadde USA som mål, men var rettet mot forandring i verden. Det er et av våre bud. Bud sier jeg, finnes det et manifest? Manifest og manifest sier Hans Henrik. Vi har noen regler vi ønsker å følge, men det varierer hvordan vi jobber etter hvor vi er. Jeg skjønner ikke sier jeg. Hva jobber dere for? Den nye verdensordningen sier Hans Henrik raskt. EU, FN, WTO, OPEC, Japan, Kina, India alle snakker sammen om hva som skal skje nå. Det er en samling uten like. De vil snakke med oss, men jeg har ikke ønsket å røpe ditt tilholdssted. Det mest merkverdige er at deres kjennedom om at jeg vet hvor du er har gjort at vi har fått makt. Mye makt. Hva mener du? Sier jeg. Klimadebatten er også sentral sier Hans Henrik. Etter USAs kollapsen har CO2 utslippene falt med 8-10 % på verdensbasis. Vi ser konturene av noe nytt og fantastisk. Er det ikke litt vel drastisk sluttsats på så kort tid svarer jeg. Du ser, sier Hans Henrik. Vi trenger deg, alle ønsker at du skal lede oss. Lede oss, nå blir jeg skremt. Jeg trenger en høyre hånd her sier jeg. Det er meg det sier Hans Henrik. Nå kan jeg stole på noen, tenker jeg. Tør jeg det. Ja, det må jeg vel for å komme meg fremover. Selv er jeg ikke nok.

tirsdag

Manifestet og de ti bud

To dager etterpå kommer Hans Henrik til leiligheten kl. 02.00 om morgenen. Jeg sover selvfølgelig. Han kommer men noen av hans betrodde og de gir beskjed om at de ønsker at jeg flytter til dem. – Vad er det vi snakker om sier jeg. Igjen bruker Hans Henrik ordene vi ønsker at du skal lede oss. 1. Er det noe og lede? 2. Hva skal jeg lede? 3. Hvorfor skal jeg lede? Jeg spør Hans Henrik om han kan gi meg et virkelig bilde av hva som skjer utenfor. Han sier at han stoler på meg. Manifestet du har gitt oss gir oss et virkelig bilde av hva som vil skje. Uten å si noe som helst føler jeg at dette høres mer ut som en sekt og ikke noen viktig bevegelse som har forandret verden. Jeg prøver å få vite om hva som har skjedd, hva mennesker synes og hva som vil skje. Alt handler kun om manifestet, kampen som er startet og når vi skal nå målet. Jeg er skeptisk, etter så lang tid på egen hånd uten ytre influenser føler jeg meg usikker på hva som egentlig skjer. Kanskje har jeg vært heldig som har holdt meg innendørs. Men hvis noen ønsket meg død og forderv hadde vel noen allerede gjort noe med det? Eller? Jeg slites mellom et ønske å gjøre noe med min situasjon, men også en redsel for hva som vil skje. Jeg ser at jeg sliter med depresjon og er langt nede. Jeg har jo ikke en gang vurdert hva som har skjedd med mine aller nærmeste. Nå hadde jeg ikke noen hyppig kontakt tidligere heller, men er de fortsatt stolt av meg eller har jeg gjort noe galt i deres øyner? Hvorfor har ikke noen søkt meg opp? Hvor er jeg egentlig? Jeg sier at jeg vil tenke litt på det. Jeg må vite litt mer. Hans Henrik sier at han flytter inn i leiligheten til meg og blir ved min side til jeg føler meg klar. En bekjent til ham kom også innom. Tiden gikk, vi spiste ikke mye, vi sov ikke mye og vi jobbet frem et manifest basert på ti bud. Jeg lider vekttap på over 10 kg de første 8 ukene. Jeg følte som om jeg var opptatt hele tiden, men uten at vi kom frem noen steder. Men min egen bevissthet om at jeg ble sterkere og klar for mine plikter ble alt mer tydelige.  Vi levde ut Flommen innenfor de fire veggene, vi levde, spiste og pustet de ti bud. Det kom mennesker fra og til, alltid sent om natten. Jeg har ikke vært utendørs siden november. Jeg klarer meg fint til tross. Rar følelse. Jeg liker at jeg får muligheten å tenke kreativt, bygge et fundament for noe jeg tror på og prøve å få det ut i livet. Hans Henrik har ikke snakket noe mer om å flytte. Han går ut og inn, men liker trolig å være tilbake i sin gamle leilighet, og den er stor nok for oss til tross for at det bare er tre rom. Vi studerer sammen, snakker sammen, spiser sammen, puster sammen. Hans Henrik er en sterk leder, jeg liker hans måte å bygge opp strukturer og legge lista. Han er mye mer karismatisk enn den Hans Henrik jeg kjente fra tidligere. Betydelig mer temperament.  Jeg er blitt løftet frem av ham. Når vi nå snart skal ut og fortelle verden om neste skritt så må vi trå varsomt. Jeg tenker jo at det må være mange mennesker som er motstandere til dette. Alle kan vel ikke være for slik Hans Henrik prøver å late som. Vi har jo forandret tilværelsen for nesten alle mennesker i verden. Men som vi sier i bud 2. Å være en del av Flommen er å ønske noe bedre for alle. Hans Henrik gir meg oppgaver, jeg får tid til å tenke, vi diskuterer. Mange ganger gir jeg meg på ting vi er uenige om. Hans Henrik viser sitt temperament overfor meg noen ganger og jeg lar det ofte gå med hans vilje istedenfor å starte en konflikt. Vi spiser middag klokken 18.00, jobber i tiden rundt om. Jeg føler endelig som jeg har en oppgave.

onsdag

Kapitel 5 – De 12

Dagen etterpå kom Hans Henrik tilbake til leiligheten. Med seg hadde han noen menn og kvinner. Vi satte oss ned alle sammen på gulvet i stuen og rundt på sofaene og stolene som stod i stuen. En engel gikk igjennom rommet, som min mormor pleide å si når det var helt stille lenger enn 30 sekunder i et rom med mange personer i. Plutselig sier en jente. – Rart å møte deg Arve. – Hvorfor?, spør jeg. Hun fortsatte: – Etter mine medisinstudier reiste jeg ut med Leger uten grenser, og møtte mennesker som alle sammen var offer for vår gjennomkapitalistiske verden. Men de var ikke sinte eller sjalu på oss, til tross for at de ikke har noe og vi hadde alt av materielle goder man kan tenke seg. Jeg spurte en gang en ung mann i Rwanda om hvorfor han hadde så mange barn når det var så lite mat. Jeg følte at jeg hadde kommet ham nær ettersom jeg pleiet hans andre kone for malaria, og vi spanderte mye tid sammen. Han sa at: – Jeg må jo ha noen som tar seg av meg når jeg blir gammel. Hun fortsatte: – I mitt stille sinn tenkte jeg først, ”men det trenger du jo kun en eller to unger til for å få til”. Han var kun noen og tjue år, hadde to koner og fem barn. Det mannen hadde gjort, likt millioner andre i Afrika, var å plassere sitt liv i hendene til sin gud. Han visste at det var langt ifra alle hans fem barn som ville overleve til å ta seg av ham. Han hadde to koner allerede før han var fylt 25 og han visste at når han snakket om å bli gammel hadde han trolig allerede passert midten av sitt liv. Men i hvilken guds hender hadde han så lagt livet sitt?, spurte jenten seg selv retorisk. Jeg spurte ham aldri, men det var ikke en rettferdig gud. En rettferdig gud hadde ikke latt vesten beholde alt av medisiner, penger, energi, mat. En rettferdig gud hadde fordelt godene. Når jeg plutselig for bare et halvt års tid siden fant rettferdighet i dine handlinger, ble jeg nødt til å bli med. Bli med på å fordele godene, noe min gud ikke hadde lykkes med til nå. Noe større ble endelig skapt på denne jord. Og alt startet med deg. Så jeg føler at det er rart å sitte her sammen med deg Arve. Du har forandret så mye i mitt liv til det bedre. Og så mye i andre menneskers liv, mennesker som tidligere ikke hadde mulighet å skape forandring for seg selv.

TORSDAG

Den utvalgte

Sitter oppe og leser en tekst jeg akkurat har skrevet. Hun sa at jeg forandret noe, til det bedre. Jeg betydde noe. Smakte lenge på det, jeg betyr noe! Holdt en kort tale inne i mitt hode enda en gang der jeg forsterket min rolle som den allvitende med løsningene på alt. Og så kom den igjen. Følelsen av å ikke være verdt noe. At det jeg har gjort istedenfor er en feilgrep, at jenten som snakker så fint om meg kun er en valgt ut ja-sier i denne sammenhengen. Er jeg på rett vei? Er jeg den som har vist verden retningen og nå er min jobb gjort? Jeg har vanskelig for å tro det, men jeg vet jo ikke helt sikkert. Her i min boble kan alt være sant, eller galt selvfølgelig. Min verden inne i mitt hode, har den noe som helst forankring i virkeligheten? Jeg har alltid ønsket å være betydningsfull, ha makt og tjene store penger. Være en som viser vei, ikke blir tilsagt veiens retning av andre. Men er jeg i stand til det jeg ønsker? Er jeg flink nok, orker jeg, har jeg kapasitet og overtalingsevnen til å få med meg massene? Se på Lee Iacoca, Jack Welch, Bill Clinton, mennesker som bare har vært seg selv på godt og vondt, og til tross for det fått massene med seg på en positiv måte. Til tross for feilgrep som de gjort og til tross for at de ikke var født helter. Jeg hadde ikke de store karakterene på skolen. Allikevel har jeg ambisjonene. Men de blir forstyrret hele tiden av at jeg ikke tror. Er troen på min individuelle ferdighet et hinder? Burde jeg tro at det er styrken i en felleskap som er rett vei for oss alle, og at det alltid vil være noen i et felleskap som er bedre egnet til å stå fremst i leddet enn andre? Jeg er redd at jeg er inne på noe viktig her. Er min ønske om å være den utvalgte så sterk at jeg stiller ved siden av min egen felleskap, en felleskap min egen egoisme holder meg ifra. Men jeg ønsker jo alle andre det beste, hvorfor gir det da ikke meg en plass i sentrum? Jenten sa jo at jeg hadde skapt forandring til det bedre. Men er virkelig jeg årsaken til forandringen? Jeg er allerede brukt opp som bidragsyter i denne sammenhengen, og det er noen annens oppgave å være sentral i denne prosessen. Finnes det en mening i alt dette her? Er kollektivet det eneste som vil virke? Går jorden under den foruten? No man is an Island.

SØNDAG

Sveket

Månedene har gått. Det har ikke vært mye CNN eller NRK tilstede, ingen diskusjoner med FN eller EU. Det begynner å bli vår utenfor, men jeg bryr meg ikke så mye. Jeg spør Hans Henrik som kommer inn gjennom døren om jeg ikke kan ta kontakt nå, begynne prosessen. Jeg hør at han sier noe, jeg tasser videre inn i kjøkkenet uten å høre helt etter. Jeg har en nede periode igjen. Kjenner igjen symptomet. Jeg går ut til Hans Henrik i stuen og sier at jeg vil gå ut, maner litt på. Siden både TVn og internett er blitt tatt vekk har jeg alt begynt å føle meg innestengt. Ser meg ikke i speilet så mye lenger, ingen store taler, mest rare tanker i hodet mitt. Jeg liker besøk, det gjør meg sterkere og jeg føler meg heldig som har det. Rart at jeg ikke vurderer min egen situasjon som mer alvorlig, men jeg har slått meg til ro med at jeg er her nå og forandrer gjennom mitt virke. De siste 7-8 månedene har forandret meg når det gjelder hva jeg ønsker meg. Jeg er litt mer ydmyk. Jeg går inn i Hans Henriks rom og finner masse brev fra ulike mennesker. Begynner å lese noen av dem og føler at det er veldig sårt. De omtaler Flommen som et Djevelens virke, en ødeleggelse av alt vi mennesker stod for, sterke ord. Millioner av mennesker har blitt rammet. Jeg velger å ikke lese mer og ikke ta det inn over meg. Det er mye hat i disse brevene, og Hans Henrik har ikke sagt noe. Jeg spør ham så snart han kommer tilbake til leiligheten straks etter midnatt. Hva skjer sier jeg og holder opp noen brev. Først prøver han og lure seg unna, men jeg spør igjen og igjen. Hva er Flommen Hans Henrik? Er alt det vi snakket om bare tøv? Hva har du gjort med Flommen Hans Henrik? Stemmen min er nå veldig høy. Jeg setter meg ned og spør igjen. Hva gjør jeg her inne? Hans Henrik begynner sakte å prate. Du er en GUD, Arve, millioner av mennesker forguder deg. Det er millioner av mennesker som sender oss penger og de hyller deg som om du var den utvalgte. Mange liker det ikke, men du er den som har gjort mest forandring i verden siden annen verdenskrig. Ikke lytt til kritikerne. De har feil. Er det derfor jeg er her inne?, spør jeg retorisk. Jeg vil beskytte deg. Det faktum at du ikke er der ute, er årsaken til at du fortsatt lever. Men det er også årsaken til at du er forgudet av millioner mennesker. Du er demonlederen. Lederen som leder gjennom sitt virke, ikke gjennom flere ord. Du er symbolet, symbolet for en ny verdensorden der den 3:e verden har fått oppreising ved at vesten har dukket under. Jeg får bli så lenge jeg ikke går ut mener du?, spør jeg. –Det vet vi ikke noe om, sier Hans Henrik. Men du gjetter det?, sier jeg og fortsetter: Og ved at jeg er her inne kan du drive Flommen videre. Alle som har vært her inne de siste månedene er hjernevasket alle sammen. De står sammen bak noe jeg aldri ønsket. De følger deg Arve, sier Hans Henrik. –Nei, de følger deg responderer jeg på en millisekund. Jeg var kun dråpen som fikk begeret å rinne over. Jeg vil gå ut nå. Mitt navn er nå linket til en kollektiv massepsykose, der alle sammen tror at jeg har ønsket å knekke vesten. Det er så galt. Det er så galt. Verden er ny, sier Hans Henrik. Du har ikke vært ute siden i oktober. Du bare sitter her inne, deprimert og desillusjonert, mens vi har jobbet på spreng for å bygge en organisasjon som kan spre dine tanker videre. Du snakker bare tøv, Hans Henrik. Siden november har du låst meg inne og ikke latt meg få gå ut og snakke min sak, sier jeg. Du er ikke i stand til å gå ut og snakke din sak Arve, du har ikke guts å gjøre det, og du tåler ikke presset, responderer han. Jeg har tatt over Flommen nå Arve, og det er likegyldig for meg om du velger å gå ut nå. Jeg skal ut. Ok, sier Hans Henrik, la meg få snakke med gruppen. Du får komme ut i morgen kveld, men det må være en entré av det sjeldne. Det er jeg sikker på at det vil bli. Jeg går inn på rommet mitt. Jeg føler meg syk og gammel. Hører Hans Henrik låse opp døren. Beina smerter og pusten er høyt opp i brøstet. Jeg sovner etter hvert. Om morgenen orker jeg meg ikke opp. Jeg blir liggende til sengs hele dagen. Kl. 19.03 kommer Hans Henrik stormende inn i leiligheten. –Skal du virkelig gå ut?, sier han. Ja, svarer jeg tørt. Det kommer noen flere inn i leiligheten. Vi setter oss rundt bordet i stuen og spiser mat de har brakt med. Det eneste som finnes å drikke er vann. En karaffel rekker til et lite glass til hver og en av oss. Vi skåler og jeg reiser meg og sier: – Nå skal jeg gå ut og møte verden! En ukjent verden for deg, responderer Hans Henrik. Jeg har satt på meg en hvit skjorte, uskyldighetens farge. Jeg har ikke kikket bort imot døren på mange måneder, jeg begynner å svette. Vi går ut. Det står noen personer utenfor, den ene hvisker noe til Hans Henrik i det vi tar stegene nedover i trappehuset. Det er ingen vinduer i trappehuset og jeg er spent på hva som vil møte meg. Jeg opplever alt i slow motion og vel nede ved utgangen ser jeg mennesker gjennom dørvinduet. Noen har tente fakler, men Hans Henrik går foran meg og jeg ser ikke alt. Jeg begynner å høre støy utefra og jeg hør navnet mitt. Det er navnet mitt jeg hører mest. Er det slik det er å være berømt tenker jeg. Jeg blir litt glad inni meg for en gangs skyld. En følelse jeg ikke ofte har hatt i det siste. Vel ute i en noe kjølig aprilkveld ser jeg meg rundt og nikker litt. Veldig raskt kommer en mann innpå og sier, -Du har ødelagt livet mitt, jeg hadde hus og familie nå har jeg ikke noe. [Pistolskott] Jeg ligger på marken og puster rolig. Jeg har en brennende følelse inni meg, jeg føler blod komme ut av magen min. Det blir mye styr rundt meg, mennesker løper i alle kanter men jeg hør ikke noe. Mannen bøyer seg over meg og ser på meg. ”I måneder har jeg ventet på å få oppleve dette”. Hans stemme er lav, rørelsene rolige, og hans uttrykk er mer befriende enn sint. Jeg sier, -Da er det fullbyrdet!